Opprinnelige utbyggingsalternativer

I forkant av drivverdighetsstudien hadde lisensen boret totalt åtte avgrensningsbrønner i reservoaret.[REMOVE]Fotnote: Statoil ASA. (1980). Drivverdighetsstudie, bind I: Sammendrag og konklusjoner (Arkivreferanse: AV/SAST-A-101656/0001/D/Dc/L0831/0003). Sentralarkivet/Fjernarkivet, Saks- og korrespondansearkiv, konsernarkivet.  Flere av dem hadde gitt lovende resultater. I alt anslo Statoil at feltet var forventet å inneholde 225 millioner utvinnbare tonn oljeekvivalenter. Av dette var 126 millioner tonn olje og 14 milliarder standardkubikkmeter gass allerede påvist. Det var heftet stor usikkerhet ved hvor mye olje og gass det totalt var i feltet. Saga mente usikkerheten var så stor at Statoil ikke burde ha tallfestet det i rapporten.  

Faktiske produserte reserver er i 2025 nesten det dobbelte av hva selskapene trodde var mulig i 1980.  

Alle de tre lisenseierne, Statoil, Hydro og Saga, i tillegg til Esso Exploration Norway, som hadde fungert som teknisk assistentselskap gjennom hele prosessen, var imidlertid enige i at det var lønnsomt å bygge ut feltet. Gullfaks (som det senere skulle bli hetende) var drivverdig. 

Utbyggingsløsninger

Det var imidlertid ikke hugget i stein (eller betong) hvordan feltet burde bygges ut. Særlig for andre fase av utbyggingen var det stor usikkerhet, og endringer i antakelsene om reservoaret ville gi tilpasninger i utbyggingsløsningen. Lisensen hadde, under det første kartleggingsarbeidet, prioritert reservoarets vestlige del, som i hovedsak ville utgjøre utbyggingens første fase. Den østlige delen av reservoaret hadde partene i lisensen mindre kunnskap om. 

I drivverdighetsstudien listet Statoil opp fire hovedalternativer, hver med sine underkategorier og varierende detaljløsninger: 

1. En prosessplattform, med kapasitet opp til 300 000 fat pr. dag, samt tre boreplattformer. 
2. En prosessplattform uten borefunksjon med kapasitet opp til 300 000 fat pr. dag, samt fire boreplattformer, hvorav den ene er knyttet til prosessplattformen med broforbindelse. 
3. To prosessplattformer, hver med kapasitet 245 000 fat pr. dag, samt to boreplattformer. 
4. To prosessplattformer uten borefunksjon, hver med kapasitet 245 000 fat pr. dag, samt fire boreplattformer, hvorav to er knyttet til hver sin prosessplattform med broforbindelse. 

I figuren nedenfor er de fire alternativene visualisert. Det er ikke tatt hensyn til beliggenhet – den får kun frem hva slags plattformer det var snakk om å bygge, og hvordan de i så fall skulle være koblet til hverandre.  

Alle de fire konseptene kunne tilpasses ny informasjon om reservoaret etter hvert som selskapene fikk flere detaljer på bordet. Det gjaldt særlig fase II. 

Alternativ 2 og 4 innebar å bygge prosessplattform(er) uten borefunksjon. Med disse alternativene ville boringen skje på separate plattformer, om enn koblet på med broforbindelse. Alternativ 1 og 3 innebar å kombinere alle funksjonene på samme plattform, og supplere disse med to-tre boreplattformer. 

Statoil ville ha alternativ 3

Statoil valgte å legge alternativ tre til grunn for feltutviklingsplanen. Dermed var det duket for fire Gullfaks-plattformer. To av dem skulle være integrerte bolig-, bore- og prosessplattformer, og to av dem skulle være bolig- og boreplattformer. 

Alternativet la opp til utbygging i to faser, hvor hver fase innebar bygging av én bore- og prosessplattform og én boreplattform. Førstnevnte i betong, sistnevnte i stål. 

Nøyaktig plassering av plattformene var ikke fastsatt. Av de fire var A-plattformen mest konkretisert. Den skulle ligge i den sørvestlige delen av reservoaret. B-plattformen, som var tenkt utbygget i samme fase som A, var i utgangspunktet tiltenkt å ligge i den andre enden av reservoaret. 

Uenighet

Statoils to lisenspartnere, Saga og Hydro, sluttet seg til det overordnede bildet i drivverdighetsstudien og støttet en utbygging i to faser. De var imidlertid ikke av samme oppfatning som Statoil på alt. 

Sagas merknader gikk i stor grad på prosjektets lønnsomhet. De mente at Statoil overvurderte hvor mye skattesystemet hemmet lønnsomheten. 

Hydros innspill var mer grunnleggende. Selskapet tok til orde for å basere utbyggingen på alternativ to i stedet for tre. Hydro så for seg å bare bygge en prosessplattform, uten borefunksjon, i kombinasjon med flere separate boreplattformer – en av dem med broforbindelse til prosesseringsplattformen.  

Å gå for en slik modell, med én heller enn to prosessplattformer, ville få stor betydning for den videre utbyggingen. Lisensen måtte lande hvilket av de to alternativene de ville gå for før første plattform ble bygget ut.  

Med bare én prosessplattform måtte denne i så fall plasseres strategisk, slik at den lå hensiktsmessig plassert i forhold til alle boreplattformene den skulle ta imot olje og gass fra. Dersom planen var å sette opp to plattformer kunne A-plattformen ligge mindre sentralt og lenger vest i feltet.  

I drivverdighetsrapporten understreket Hydro at det fortsatt ikke var endelig bestemt hvor A-plattformen (som alle var enige i skulle ha et prosessanlegg) skulle plasseres. Hydro understreket også at ytterligere brønndata måtte tas hensyn til når lisensen etter hvert skulle lande en utbyggingsplan. Også Saga understreket viktigheten av å ta hensyn til ny informasjon om geologien i feltet, før det ble tatt en endelig beslutning.  

Alternativ tre med tre plattformer

Statoil vant til slutt gjennom med en variant av sitt foretrukne alternativ. Det er verdt å merke seg at alle alternativene som ble løftet frem i drivverdighetsstudien skiller seg fra hva som ble det faktiske utfallet. Gullfaksfeltet endte med å bestå av tre plattformer, A og C med boring, prosessering og lagring og boenheter, B-plattformen med boring, boligenhet og kun førstetrinns-separasjon. 

Figuren nedenfor viser lisensen sin plan for fase II, hvor C-plattformen skulle settes opp i den østlige delen av reservoaret.[REMOVE]Fotnote: St.prp.nr.86 1984-85 Utbygging av Gullfaks fase II s.9 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1984-85&paid=2&wid=b&psid=DIVL524&pgid=b_0417   

Denne løsningen var altså en variant av alternativ 3, men med en i stedet for to boreplattformer. Grunnen til nedskaleringen var at brønn nr. 10, som ble boret i den sør-østlige delen av reservoaret, var tørr. Med det forsvant grunnlaget for en egen plattform i dette området.[REMOVE]Fotnote: Hatlestad. H, Femti år med oljeproduksjon : min historie (2021). s. 39