Gullfaks og Statfjord: Condeep-kameratene

Av Ole Jone Eide

Plattformer med betongunderstell, også kalt Condeep-plattformer, utgjør bokstavelig talt et tyngdepunkt i norsk petroleumshistorie. Gullfaks og Statfjord spiller viktige roller i denne sammenheng.

— Beina til Gullfaks C. Biletet er teke då det var ein storm og ni meter høge bølgjer. Foto: Rolf C T Nielsen/Norsk Oljemuseum

I Condeep-æraen fra midten av 1970-tallet og omkring 20 år fram i tid ble det bygget 14 condeep-plattformer i Norge, 11 for norsk kontinentalsokkel, og tre for den britiske: Beryl A, Brent B og Brent D.[REMOVE]Fotnote: Frigg CDP 1 og TCP 1 stod på henholdsvis britisk og norsk side av sektorgrensen.

Gullfaks og Statfjord fikk tre plattformer hver med det umiskjennelige betongunderstellet. Til sammen utgjør disse altså over halvparten av alle betongplattformene som ble plassert på norsk sokkel.

På 1980-tallet dominerte de to feltene nesten fullstendig når det gjaldt ferdigstilte Condeep-er. Byggevirksomheten skulle sette sitt preg på flere fjorder i Rogaland og Sunnhordland i disse årene.
Prosjektene hadde dessuten vesentlig betydning for arbeidsmarkedet, særlig på Nord-Jæren og på Stord. Alle de seks betongunderstellene ble bygget i Hinnavågen ved Stavanger.

Rosenberg Verft i samme by stod for tre av dekkene, nemlig Statfjord B og C, samt Gullfaks B, mens Aker Stord bygde Statfjord A og Gullfaks A og C.

Av tabellen ser vi at fem av plattformene står på cirka samme dybde (135-145 meter), mens Gullfaks C står betydelig dypere (216 meter). Gullfaks C er også langt tyngre enn de andre plattformene med sine rundt 1,5 millioner tonn. (Se illustrasjon av størrelsesforholdet mellom Gullfaks-plattformene i figuren).

Uten Gullfaks og Statfjord hadde Condeep-æraen blitt et mye mindre kapittel i norsk oljehistorie.