Fra utkant til «Norges oljesentrum»
Vats (og tilliggende områder) var før 1970-tallet knapt en kandidat til å bli et senter for så mye annet enn seg selv. Fra et primærnæringsperspektiv var det i alle år åpenbart på hvilken måte naturen i området la premissene for hvordan folk skulle brødfø seg: Det var gjennom å dyrke jorda og kanskje fiske i fjorden.
Med industrialiseringen kom nye forståelser av naturens energipotensial.
Fjell og fjord
De første kapitlene i nyere norsk energihistorie viser oss hvordan jordbrukssamfunnets eldgamle verdiunivers på kort tid kunne snus på hodet. Gang på gang ble de mest nedvurderte brattlier under stupbratte fjellsider omvandlet til grunnsteiner i landets (vann)kraftforsyning. Klemt inn mellom fjell og fjord står i dag kraftkatedralene som vitnesbyrd om denne revolusjonen.
De neste kapitlene i energihistorien inkluderer oljevirksomheten. Den skulle nyttiggjøre seg av til da uutnyttede naturformasjoner på lignende vis. Men nå var det ikke (fall)høyden over havet som betød noe, men dypet under havoverflaten.
Et slik sted var der Vatsfjorden møter Yrkjefjorden. Her er det 450 meter dypt.
Fjordene ved Vats belyser på hvilken måte disse naturformasjonene ble brukt for å kunne bygge og sette sammen noen av de største flyttbare konstruksjoner verden har sett.
Den store norske aktøren i denne bransjen var Norwegian Contractors i Hinnavågen. Men Gandsfjorden ved Hinnavågen ble snart for grunn til å tilfredsstille behovene til stadig mer dyptgående konstruksjoner. Fjordene ved Vats ble dermed «Hinnavågens forlengede [fjord]arm».[REMOVE]Fotnote: Steen, Øyvind 1993. På dypt vann. Norwegian Contractors 1973-1993. Oslo: Norwegian Contractors, s. 46.
Midlertidig, men mektig
Vats sin tilknytning til betongalderen ble høyst midlertidig – flertallet av prosjektene var så og si ferdigstøpte betongunderstell som ble slept inn i dette fjordlandskapet for å bli satt sammen med dekket, for etterpå å bli slept ut til feltet. Alt skjedde i en 20-års periode, fra midten av 1970-tallet til midten av 1990-tallet.
Like fullt hadde aktivitetene stor innvirkning på lokalmiljøet mens de stod på. Og aldri – verken før eller senere – ville aktiviteten bli så høy som etter ankomsten av Gullfaks B våren 1987 og spesielt under byggingen av Gullfaks Cs understell samme sommer.[REMOVE]Fotnote: Støpearbeidene på Trolls understell ca. seks år senere hadde 900 personer sysselsatt på skaftegliden, fordelt på fem skift. (Hovedgliden foregikk i Hinnavågen.) Se Førde, Thomas 1994. Varig verdensrekord sett i Yrkjefjorden. I: Stavanger Aftenblad 30.04.1994, s. 8. Anleggstrøkket disse hektiske månedene skulle gi området betegnelsen «Norges oljesentrum».[REMOVE]Fotnote: Førde, Thomas m fl. 1987. Historisk sommer: Klondyke i Vats. I Stavanger Aftenblad 27.03.1987, s. 13.
Gullfaks Bs understell skulle kobles sammen med dekket. Arbeidet med Gullfaks C var langt mer omfattende: Nesten hele understellet skulle støpes i Yrkjefjorden/Vatsfjorden (utenom bunnseksjonen som var bygget i Hinnavågen).
Nå var ikke dette første gang at Vats ble brukt i forbindelse med konstruksjonsprosesser av betongplattformer som krevde store dyp. Første gang området hadde blitt benyttet var sommeren 1976 i forbindelse med dekksutrustningen av plattformen Brent D. Statfjord B og C hadde også avlagt besøk i forbindelse med ferdiggjøring.[REMOVE]Fotnote: Om Brent D og Statfjord B og C i Vats, se Steen, Øyvind 1993. På dypt vann. Norwegian Contractors 1973-1993. Oslo: Norwegian Contractors, s. 24 og 46. Dermed stod det allerede en brakkeleir med en anselig kapasitet på industriområdet Raudnes ved Vatsfjorden da Gullfaks B og C ankom. I 1987 var det imidlertid snart gått tre år siden den forrige store ansamlingen av anleggsfolk.
Og denne gangen ble altså dimensjonene større enn noen gang, siden to plattformer samtidig (deler av våren og sommeren 1987) skulle ha tilhold her. I Stavanger Aftenblad ble dette beskrevet som intet mindre enn «eit historisk og gigantisk syn i fjord, fjell, teknikk og betong som knapt vil dukke opp att i nær framtid. Ein enorm turistattraksjon som er vanskeleg å nå. Det lyt i alle fall ordnast med båtskyss dersom turistar skal nyte betongattraksjonane i Yrkjefjorden.»[REMOVE]Fotnote: Førde, Thomas m fl. 1987. Historisk sommer: Klondyke i Vats. I Stavanger Aftenblad 27.03.1987, s. 13.
Det ble også etablert en base med kapasitet for 500 anleggsfolk i Ramsvik på sørsiden av Yrkjefjorden. Denne ble bygget av Aker Contracting, som hadde fått omfattende oppdrag angående utrusting av betongcellene på Gullfaks C.[REMOVE]Fotnote: Ibid. s. 13.
Nå gjenstod den siste klargjøringen for det formidable innrykket av de rundt 2000 personene som skulle arbeide i området. Med så mye folk på en så liten plass, er det ikke til å undres over at noen kunne stille seg spørsmålet: Hvordan skulle dette gå?
Les mer: Betongmetropolen