Feltutvikling og prosjektforberedelse
Arbeidet med feltutviklingsplanen for Gullfaks fase 1 hadde startet tidlig i 1980, ledet av lisensleder Tor Ivar Pedersen. Han hadde med seg et team bestående av reservoaringeniører, bore- og driftspersonell. Teknologi og utvikling (T&U) fikk ansvaret for den tekniske løsningen, med Bjørn Glesaaen som prosjektleder. T&U var delt inn i tre tekniske sektorer: Bygg, konstruksjon og marine (BKM), Prosess, maskin og elektro (PME), og Prosjekttjenester, plan, kostnadsestimater, prosjektkontroll og administrasjon (PRT). Hver sektor utnevnte en heltids prosjektkoordinator: Atle Thunes for BKM, Petter Øyen for PME og Helge Hatlestad for PRT.
Målsettingen var tredelt: å fremskaffe grunnlaget for en drivverdighetserklæring, utarbeide en feltutviklingsplan med optimal teknisk og økonomisk utnyttelse av reservene, og definere rammebetingelser og hovedretningslinjer for den detaljerte planen. Den tidlige forståelsen av reservoaret tilsa behov for fire plattformer, basert på brønnbaner med maksimal hellingsgrad på 56–58 grader, muligens opp mot 60. Undervannsbrønner ble ikke vurdert i de første fasene.
En hovedforkastning går over Gullfaksfeltet fra sør til nord. Fase 1 omfattet reservoaret vest for forkastningen. Statoils erfaring fra Statfjord gjorde at ledelsen ønsket å bygge integrerte plattformer med både boring, produksjon og bolig (Production, Drilling and Quarter – PDQ), altså med alle nødvendige funksjoner.
Etter evalueringer ble det besluttet at Gullfaks A skulle være en Condeep-plattform med tretrinnsprosessering og produksjonskapasitet på 245 000 fat per dag. Gullfaks B skulle være en ståljacket med ett-trinnsseparasjon og stor vanninjeksjonskapasitet. Brønnstrømmen fra B skulle overføres til A, og eksporten skulle gå fra A til én (senere to) lastebøyer, lik de som ble brukt på Statfjord.
Brønn nummer ti, boret sommeren 1980 i det sørøstlige hjørnet av reservoaret, viste seg å være tørr og reduserte den antatte utstrekningen. Dette fjernet behovet for en fjerde plattform, og undervannsbrønner ble vurdert for å nå ytterkantene. Etter diskusjoner med boreavdelingen ble helningsvinkelen økt til 62 grader, noe som ga større dekningsradius og reduserte behovet for undervannsbrønner.
Etter at hovedutformingen var bestemt, ble arbeidet rettet mot detaljert konseptutvikling for Gullfaks A. Mange alternativer ble vurdert, alle basert på Condeep-design. Kværner vurderte løsninger med fire skaft og kvadratisk overbygg, som på Statfjord B og C, mens Aker utforsket en T-formet løsning. Valget falt på en T-form med fire skaft, da dette ga bedre funksjonsdeling og økt sikkerhet.
Drivverdighetsrapporten ble levert 20. november 1980. Med Stortingets godkjenning først ventet i juni, ble det viktig å bruke tiden til forberedelser. Statoil manglet prosedyrer for prosjektgjennomføring, og gjennom forbindelser i Bechtel ble et samarbeid etablert for å utvikle nødvendige retningslinjer. Olav Lappegård ble ansatt som prosjektleder. Han ble senere assisterende prosjektdirektør under Ole Børre Lilleengen.
Artikkelen er basert på Helge Hatlestad. (2021). Femti år med oljeproduksjon. Min historie. [Helge Hatlestad].
Bechtel hadde en nøkkelrolle i planleggingen og utbyggingen av Gullfaks-feltet, særlig i den tidlige fasen da Statoil manglet erfaring med store offshoreprosjekter. Som teknisk rådgiver leverte Bechtel ekspertise innen prosjektledelse, topside-design, plattforminstallasjon og kvalitetskontroll. Avtalen var strategisk viktig for å bygge opp Statoils kompetanse, og det ble lagt stor vekt på overføring av kunnskap til selskapets egne ansatte.
Bechtel samarbeidet tett med Statoils prosjektteam både i Houston og Norge, og bidro til at utbyggingen ble gjennomført etter internasjonale kvalitets- og sikkerhetsstandarder. Etter hvert som Statoil utviklet sin egen kapasitet, ble Bechtels rolle gradvis redusert, og ved ferdigstillelsen av Gullfaks A hadde Statoil tatt over prosjektledelsen.