Betongmetropolen

Det kan by på både muligheter og utfordringer for et relativt lite lokalsamfunn (og området rundt) å håndtere rundt 2000 arbeidere på en gang. Hva om det skjer en stor ulykke? I hvilken grad ville lokale folk bli sysselsatt og næringslivet blomstre? Hva mente folk om denne boomen og hva tilførte Norwegian Contractors sin virksomhet i kroner og øre til lokalsamfunnet?

Ulykkesberedskap

Ulykkesberedskapen ble testet 3. juni 1987 i en storstilt øvelse, der det ble simulert en eksplosjonsulykke med tre dødsfall og 14 skadde på en lekter fortøyd ved Gullfaks C. Dette var den største katastrofeøvelsen i Nord-Rogaland siden 1980.

Øvelsen involverte både Hovedredningssentralen, sykehuset i Haugesund, politi og legene i Vindafjord. En av lærdommene fra øvelsen var at rutinene kunne bli enda bedre på å ha kontinuerlig oversikt over hvor mange som oppholdt seg på plattformen. Det samme gjaldt informasjonsflyten ut til publikum, presse og pårørende. I tillegg tok det for lang tid før de «skadde» kom til land.[REMOVE]Fotnote: Vestvik, Einar og Carlsson, Ronny S. 1987.  NC testet ny beredskapsplan med katastrofeøvelse: «Eksplosjon på Gullfaks C, minst tre drept og 14 skadd». I: Haugesunds Avis 04.06.1987, s. 1 og 22.

Lokal rekruttering og ringvirkninger

Gullfaks Bs understell kom til Vats 29. april 1987 for å bli koblet sammen med dekket. Av prosjektfolk var det ca.130 personer. Mange av disse ble innkvartert på Gullfaks B. Rundt 400-500 fra Rosenberg verft ble innkvartert i brakker på Raudnes. Oppgaven deres var å installere koblinger mellom betongunderstellet og dekket på Gullfaks B. Plattformen forlot området med kurs for feltet 31. juli.[REMOVE]Fotnote: Is, brus og ny plattform. (u. forf.) I: Status, nr. 5 29. april 1987, s. 6.

Bunnseksjonen til Gullfaks C ankom Vats i slutten av mai. Hovedgliden, altså den vertikale støpingen av celleveggene over bunnseksjonen, skulle begynne 8. juli. Arbeidet med støping, og ikke bare sammenkobling av dekk og understell, ville kreve store mengder arbeidskraft, langt flere enn tidligere prosjekter i Vats. Dermed ble det også en betydelig jobb å rekruttere nok folk. NC hadde en eksplisitt rekrutteringsstrategi som rettet seg mot Vats og lokalområdet rundt. Logikken var klar: For hver arbeider som kunne dra hjem etter arbeidstid, minket behovet for en seng i brakkeleiren på Raudnes ved Vatsfjorden.

De store prosjektene i Vats fikk naturlig nok betydelig oppmerksomhet, ikke bare lokalt, men også regionalt: Haugesunds Avis kunne rapportere om at Gullfaks C ville gi «adskillig større ringvirkninger for lokalbefolkning og lokalt næringsliv enn noen av de tidligere plattform-operasjonene som har funnet sted i Vats. Bare i juli og august vil omkring 2000 midlertidig ansatte være fullt engasjert med støpearbeid. En stor del av disse vil være folk fra Nord-Rogaland.»[REMOVE]Fotnote: Amble, Bjarte 1987. Gullfaks C skaper lokal optimisme: Ankommer Vats tirsdag kveld. I: Haugesunds Avis 25.05.1987, s. 2.

Svein Ove Vik, leder i Vats og Skjold næringsråd, mente at Gullfaks C-prosjektet ville føre til «økt konkurranse om lokal arbeidskraft, men også økt kjøpekraft i befolkningen». Summen var at dette var positivt for næringslivet i området, spesielt siden NC gjennom årene i økende grad hadde ønsket lokale bidrag velkommen.[REMOVE]Fotnote: Amble, Bjarte 1987. Næringslivet i Vindafjord ligger frampå: Gullfaks B og C skaper aktivitet. I: Haugesunds Avis 27.05.1987, s. 1.

Av de fra lokalområdet som ble ansatt på Gullfaks C var det to hovedgrupper. Den ene gruppen var rutinerte jernbindere og støpere, den andre gruppen var uerfarne unge arbeidere, som med tiden kunne innta rollene til den førstnevnte gruppen. Arbeidet til de uerfarne var blant annet å kjøre betong med trillebår.[REMOVE]Fotnote: Heggebø, Thorleif 1988. «Raske penger på gliden: Prester, bønder og studenter i kø». I: Status (Statoil) 1988, Nr. 5, s. 8-9. https://www.nb.no/items/95b68bcc9236fe101ad4543f69b14e13?page=7&searchText=%22Gullfaks%20C%22

Betalingen av de ufaglærte var god, omkring 110 kroner timen, men informasjonsansvarlig i NC, Vidar Vorraa, kunne forsikre om at her skulle det jobbes for pengene: «Arbeiderne skal bli «‘lange’» i armene når de sju ukene er over. Det tar nemlig på å kjøre trillebår med betong, og løfte tungt armeringsjern.»[REMOVE]Fotnote: 200 på «sommerjobb» i Vats: -Nesten som i militæret (u. forf.) 1987. I: Haugesunds Avis 08.07.1987, s. 2.

Den kommende studenten Knut Molnes jr. fra Etne kunne berette om følgende første møte med industrimetropolen Vats: «-Det var ei temmeleg rar kjensle. Alt var nytt og eg kan godt seia at eg ikkje kjende meg så høg i hatten dei første timane. Eg hadde nattskift då eg byrja, og den første natta var heldigvis ikkje tempoet så høgt, slik at me fekk ein mjuk start. Det er løye med dei første trillebårene fulle med sement. Me er ikkje så støe på handa, seier Knut, som no har kome inn i tralten og vibrerer sement i tillegg til sementtrillinga.»[REMOVE]Fotnote: Eidehammer, Anne Ma 1987. På Raunes er det plass for alle. I: Grannar 16.07.1987, s. 5.

Hva tenkte så den litt eldre garde fra lokalområdet om å sysselsettes i betongindustrien?

Mureren Per Gunnar Heggebø fra Ølen, en relativt kort kjøretur nordøst for Vats, var klar på motivasjonen: «-Det nyttar ikkje å underslå at løna freistar. Eg tykte og at det kunne vera moro ei kort tid å freista ein plass som samlar folk frå heile landet». Han brukte sommerferien på betongprosjektet. Johannes Nygård fra Bjoa (nord for Ølensvåg) hadde tidligere drevet blant annet transportfirma, men lønnsomheten hadde vært begrenset: «Det er moro å freista noko nytt, noko eg har høyrt mykje om, men aldri har vore borti tidlegare. Skikkeleg spennande trur eg at dette vert, og du veit, løna freistar ikkje så reint lite».[REMOVE]Fotnote: Eidhammer, Anne-Ma 1987. Gull(faks)feber. Spaning og pengar lokkar. I: Grannar 16.07.1987, s. 5.

Pendleren og hybelsøkeren

En del av de ansatte dagpendlet (særlig i starten) over Boknafjorden, noe som kunne være krevende for den som ikke var ekstrem morgenfugl:

« – Det er femte dagen min i dag. Jeg skal innrømme at jeg ikke lastet trillebøra så full den første dagen, sier Else Marie. – Bor du på brakke her inne i Vats? – Nei, men jeg håper det ordner seg med brakkeplass snart. Foreløpig må jeg pendle hjem til Stavanger. For å nå det vanlige dagskiftet må jeg på klokka fire. Det er noe for tidlig, mener støper Hagen.»[REMOVE]Fotnote: Bikuben i Vats. I: Stavanger Aftenblad 21.07.1987.

Lokale meninger og NCs midler

Ordfører Trygve Mikal Viga i Vindafjord oppsummerte situasjonen og mente først og fremst at kommunen med tiden hadde vendt seg til å ha plattformer på besøk i fjorden. Men han la til at «vi har aldri tidligere hatt arbeid med to plattformer på en gang. Heller ikke har vi hatt en så langvarig virksomhet her som arbeidet med betongkonstruksjonen til Gullfaks C. Vi var svært spent på hvordan det ville gå med storinnrykket i sommer. Hittil har jeg ikke registrert noen vesentlige ulemper».[REMOVE]Fotnote: Reynolds, Inger 1987, Bygda som fikk storinnrykk. I: Status nr. 5, 19.08.1987, s. 17.

Ordføreren pekte på økt trafikk gjennom bygda, særlig til og fra Raudnes, men samtidig hadde kommunen fått en vei på fire kilometer til dette anlegget, samt utbedringer av andre veier.[REMOVE]Fotnote: Se Ny veg til Raudnes opna (u. forf.) I: Haugesunds Avis 02.07.1987, s. 17, og Reynolds, Inger 1987, Bygda som fikk storinnrykk. I: Status nr. 5, 19.08.1987, s. 17. Norwegian Contractors brukte et tosifret millionbeløp på veibygging i tilknytning til industriområdet Raudnes.[REMOVE]Fotnote: Førde, Thomas m fl. 1987. Historisk sommer: Klondyke i Vats. I: Stavanger Aftenblad 27.03.1987, s. 13. Se også: Ny veg til Raudnes opna (u. forf.) I: Haugesunds Avis 02.07.1987, s. 17.

Tysvær kommune fikk også ny vei til basen i Ramsvik (sør for Yrkjefjorden) som Aker Contracting hadde bygget.

Det var ingen tvil om at lokalsamfunnet høstet flere fordeler av NCs tilstedeværelse:

I 1983 bevilget Norwegian Contractors fem millioner til det som sammen med kommunale midler og dugnadsinnsats skulle bli Vindafjordhallen, med kulturhus og svømmehall. Bygget stod ferdig i 1993 og de totale kostnadene kom på 20 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Førde, Thomas 1994. Fryktar framtid utan betongkjemper. I: Stavanger Aftenblad 04.05.1994, s. 29. Se også Førde, Thomas 1993. Prektig kulturhus i Vats: Oljedrypp og dugnad. I: Stavanger Aftenblad 17.04.1993, s. 38.

I forbindelse med storinnrykket av folk, bygget NC en ny idrettshall på Raudnes. Dette reddet den lokale volleyballsatsingen i Vindafjord, som ikke hadde godkjente spilleforhold i de lokale gymsalene (for lav takhøyde) til å spille i 3. divisjon. Alternativet hadde trolig vært å trekke laget. Det var derfor ikke til å unders over at Haugesunds Avis valgte tittelen «Olja berget Vindafjord-volleyballen».[REMOVE]Fotnote: Ringodd, Hans Inge 1987. Olja berget Vindafjord-volleyballen. I: Haugesunds Avis 09.01.1988, s. 10.

Samlet fikk altså Vindafjord kommune også nyte litt av oljerikdommen, men enda langt unna det nabokommunen Tysvær i lang tid hadde fått på grunn av vertsrollen for Kårstø.

Enkelte av ordfører Vigas sambygdinger uttrykte beundring for det som foregikk, men poengterte også plattformestetikkens begrensninger: «-Flott byggverk – imponerende teknologi (..) – Men det er fint at plattformene skal stå i Nordsjøen. Riktignok er de flotte, men så flotte er de ikke at vi vil ha plattformene her for alltid.»[REMOVE]Fotnote: Reynolds, Inger 1987, Bygda som fikk storinnrykk. I: Status nr. 5, 19. august 1987, s. 17.

I slutten av juli 1987 ble altså Gullfaks B slept ut fra Vats, og ved nyttår 1988/89 forlot så Gullfaks C området med kurs for Stord og sammenkoblingen med dekket. Den enorme arbeidsinnsatsen var unnagjort.

Hva nå, Vats?
Les mer: Stillheten etterpå? og Fra utkant til «Norges oljesentrum»