Stortinget gir tommel opp for Gullfaks, Statpipe og Kårstø

Under behandlingen av Stortingsproposisjon 102 (1980-81) – Ilandføring av gass fra Statfjordfeltet og Heimdalfeltet m.v skulle Stortinget ta stilling til flere spørsmål, med store økonomiske konsekvenser. 

De største sakene handlet om hvordan, og hvor gassen fra Statfjord skulle ilandføres utbyggingen av Gullfaks, oppgradering av oljeraffineriet på Mongstad, fastsetting av overtakelsestidspunkt for Statfjord og avklaring av selskapenes rollefordeling i Trollfeltet. [REMOVE]Fotnote: Lerøen, B.V. (2006). 34/10 Olje på norsk – en historie om dristighet. Statoil, s. 74 

I forkant av, og under behandlingen i Stortinget tegnet det seg opp en rekke ulike konfliktlinjer, knyttet til geografiske ringvirkninger fra petroleumsvirksomhet, Statoils rolle på sokkelen, utvinningstempo og ilandføringsløsninger. Her følger en kort presentasjon av de mest sentrale aktørene, institusjonene og politiske partiene sine innganger før og under behandlingen.  

Statoil og Mobil ivret for en snarlig utbygging av ilandføringsløsning for Statfjord-gass til Kårstø. Statoil så trolig ilandføringsspørsmålet som en gylden anledning til å få sette i gang med prestisjeprosjektet i blokk 34/10 (Gullfaks). Dersom Gullfaks kom i produksjon ville det øke mengden gass som kunne transporteres gjennom ledningen. Gullfaks ville med andre ord gjøre gassrørledningen mer lønnsom. 

To år tidligere (1979) hadde Statoil søkt om unntak fra kravet om ilandføring av olje til Norge. De ville fortsette med bøyelasting og eksport til utlandet. Søknaden ble godkjent, men det var på dette tidspunktet for tidlig å konkludere på en løsning for gassen.  

Fraværet av en permanent gassløsning ville skape store problemer for Statfjord-gruppen på sikt. Restriksjoner på fakling (brenning) av gass gjorde at det ble reinjisert store mengder gass i Statfjord-reservoaret. Dette kunne pågå en del år, men på sikt ville produksjonen av olje kunne påvirkes negativt av reinjiseringen. Rettighetshaverne anslo at i 1985 ville mengden assosiert gass (gass som er løst i olje ved høyt trykk, men skilles fra oljen når trykket avtar) være så stor at anlegget på plattformen ikke ville kunne behandle alt. Oljeproduksjonen ville dermed måtte nedskaleres, om det ikke fantes en eksportløsning for gassen. Klokken tikket.  

Statfjord-gruppen hadde landet på at de ville sende gassen til Kårstø, og søkte om dette den 22. desember 1980. De ønsket at gassrørledningen skulle gå via Gullfaks og Heimdal (hvor man la opp til produksjonsstart i 1986). Gassen som ikke skulle brukes i Norge skulle sendes videre til Ekofisk, hvor det snart ville bli ledig kapasitet som følge av fallende produksjon, og videre til Emden i Tyskland.

I planen fra Statfjord-gruppen var det lagt opp til at gassrørledningen skulle ha kapasitet til å transportere totalt 4 millioner kubikkmeter (MSm3) gass per dag fra Statfjord, 3 MSm3 per dag fra Heimdal, 1 MSm3 per dag fra Gullfaks og 7 MSm3 per dag fra andre felt. Statfjord, Heimdal og Gullfaks skulle ha forrang på bruk. Løsningen fra Statfjord-gruppen innebar dermed at de n smekk: Gassen fra Statfjord kom ut på markedet samtidig som gassrørledningen rettferdiggjorde utbygging av nye felt.[REMOVE]Fotnote: St.prp. nr. 102 (1980-81) – Ilandføring av gass fra Statfjordfeltet https://www.stortinget.no/no/saker-og-publikasjoner/stortingsforhandlinger/lesevisning/?p=1980-81&paid=2&wid=b&psid=divl163&pgid=b_0017

Hydro, som ikke var deleier i Statfjord, ivret derimot for en løsning hvor gassen fra Statfjord ble sendt til Mongstad i Hordaland. Gassen som ikke ble brukt i Norge skulle deretter sendes via Friggfeltet (hvor Hydro var majoritetseier, men ikke operatør) til Ekofisk, og siden til Emden i Tyskland.  

Hordalands-benken på Stortinget og lokale politikere fra Hordaland hadde særlig to saker på bordet, begge med stor regional betydning: Ilandføring til Mongstad og utbygging av Gullfaks.  

Hordalendingene ønsket å gå for Hydro sitt ilandføringsalternativ, med Mongstad som mottakssted. Det ville kunne skape flere arbeidsplasser i regionen, både direkte gjennom utbygging og drift på Mongstad, og indirekte gjennom ringvirkninger fra virksomheten og mulig industribygging med utgangspunkt i gassen som ble ført i land. Flertallet i industrikomiteen hadde gått inn for Statfjord-gruppens Kårstø-løsning, og Hordalands-benken var trolig klar over at sjansene for Mongstad-gjennomslag var små.  

Det gjorde det desto viktigere å få realisert det andre prosjektet med en klar Hordalands-profil: snarlig utbygging av Gullfaks. Statoils administrasjonssenter var allerede lagt til Bergen, og Gullblokken kunne komme til å spille en viktig rolle i utviklingen av Hordaland som aspirerende oljefylke.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B.V. (2006). 34/10 Olje på norsk – en historie om dristighet. Statoil, s. 75 

Oljedirektoratet var noe mer nølende til hvorvidt det var en god idé å sette i gang utbyggingen av Gullfaks. Gullfaks var primært et oljefelt, og gassbeholdningen spilte en liten rolle for gassrørledningens samfunnsøkonomiske lønnsomhet.  

Oljedirektoratet argumenterte med at nye store oljefelt ville kunne sprenge produksjonstaket på 90 millioner tonn oljeekvivalenter, og tilrådte å heller satse på mindre felt, sør i Nordsjøen.  

De politiske partiene var delt langs flere akser. Behandlingen av Stortingsproposisjon 102 (1980-81) gikk inn i kjernen av flere partipolitiske konfliktlinjer, blant annet knyttet til Statoils rolle på sokkelen. Gullfaks var et stort, men komplisert felt, og dermed et ambisiøst prosjekt å gripe fatt på for det ni år gamle Statoil. Arbeiderpartiet og Høyre sto på hver sin side i spørsmålet om hvor mye, og hvor raskt Statoil skulle få vokse. 

Proposisjonen gikk dessuten inn på spørsmålet om utvinningstempo. Flere partier på Stortinget (Sp, SV, V og dels KrF), ønsket et lavere produksjonstak, og var skeptiske til å sette i gang nye store prosjekter. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet støttet derimot opp om et høyt produksjonstak, og hadde mindre problemer med størrelsen på Gullfaks i lys av produksjonstaket.  

Til slutt kom spørsmålet om eierskap knyttet til infrastrukturen for ilandføring av gass. Sosialistisk Venstreparti ivret for et 100 prosent eierskap av det statlige gassrørledningssystemet. Olje- og energidepartementet vurderte det som tilstrekkelig at selskapsvedtektene til Statoil, og krav om tillatelse for anlegg og drift av transportsystemet, la visse føringer.  

Hvordan gikk det?

Behandlingen i Stortinget endte, som et kompromiss mellom Arbeiderpartiet og Høyre, med følgende formulering om Gullblokken:

«Stortinget er enig i at departementet prioriterer arbeidet med utbygging og ilandføring av Delta Øst-feltet i blokk 34/10 på norsk kontinentalsokkel, og ber om at Regjeringen legger frem for Stortinget en plan for trinnvis utbygging av denne blokk.»[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B.V. (2006). 34/10 Olje på norsk – en historie om dristighet. Statoil, s. 79 

Vedtaket ga rom for å starte arbeidet, samtidig som det å legge opp til en trinnvis utbygging ga politikerne rom til å trykke på bremsen om forholdene tilsa det.  

I tillegg ga Stortinget klarsignal for bygging av Statpipe-systemet for ilandføring av gass. Statoil ble majoritetseier (60 prosent eierskap), og fikk operatøransvaret for utbyggingene.  

Spørsmålet om lokalisering for ilandføring av gassen, gikk – som ventet – i Rogalands favør. I Stortinget stemte 94 representanter for terminal på Kårstø, mens 54 foretrakk Mongstad.