Statoil blir operatør på Gullfaks og Statfjord
Ved siden av Statoils ferd mot å bli vertikalt integrert[REMOVE]Fotnote: Det vil si å involvere seg i alt fra leting til bensinstasjoner. og å orientere seg internasjonalt, er operatørrollen en svært viktig faktor sentralt for å forstå selskapet, særlig de første 30 årene.
Store utbyggingsprosjekter, som Gullfaks og Statfjord, var helt sentrale i selskapets «ungdomsår» og de er i tillegg egnet til å belyse spennvidden i konsekvensene for ulike felt som følge av den store reformdiskusjonen på 1980-tallet, en prosess som kom i forkant av Statoils dobbeltdebut som driftsoperatør rundt årsskiftet 1986/87.
En reformert driftsoperatør
Gullfaksfeltet var det første feltet der Statoil var operatør fra starten (utbyggingsoperatør) – med en eier-/rettighetsandel på 85 prosent. Det ble dermed Statoils egen førstefødte oljeunge – materialisert gjennom stål- og betongkonstruksjoner i de aller øverste vektklasser. Kronen på verket var Gullfaks C.[REMOVE]Fotnote: Disse tyngdepunktene, sammen med det operative, er også brukt av Eivind Thomassen (2022) i Middel og Mål. Statoil og Equinor 1972-2001. Universitetsforlaget, s. 33-35.
Tungt var det nok også for ledelsen i Statoil å innse at rettighetsandelen i feltet ble kuttet fra 85 prosent til 12 prosent i forbindelse med Statoil-reformen midt på 1980-tallet. Hensikten med denne reformen var å begrense Statoils økonomiske makt gjennom å overføre store deler av selskapets kontantstrøm fra oljevirksomheten direkte til staten.
Slik symboliserer Gullfaks en stor seier og samtidig et stort økonomisk tap, i alle fall slik Statoil-ledelsen og Arbeiderpartiet så det. Den borgerlige Willoch-regjeringen så det annerledes og mente Statoil burde «temmes» gjennom en reform. Uenigheten viser hvordan Statoil befant seg i et komplekst landskap av forretningsdrift og politikk.
Det hele endte med et tverrpolitisk kompromiss, der Arbeiderpartiet gikk med på store kutt i Statoils rettighetsandel i mange felt mot at selskapet skulle få beholde sin 50 prosents andel i Statfjord, noe som skulle få stor økonomisk betydning for selskapet i årene framover.
Til tross for reformistiske stormkast: Gullfaks og Statfjord forble pionerfelt for Statoil i rollen som driftsoperatør. På Gullfaks hadde selskapet i forkant vært utbyggingsoperatør, før man gikk over i driftsfasen med produksjonsstarten på Gullfaks A, 22. desember 1986. I Statfjords tilfelle overtok selskapet 1. januar ansvaret som driftsoperatør etter Mobil.
Konsernkultur
Ved inngangen til delprivatiseringen i 2001 spilte Gullfaks og Statfjord (fremdeles) meget sentrale roller både på inntekts- og utgiftssiden til selskapet. I tillegg skulle særpregede kulturer i fagforeninger og driftsorganisasjoner komme til å øve betydelig innflytelse på Statoils konsernkultur også etter delprivatiseringen.[REMOVE]Fotnote: Se Thomassen 2022, s. 358. Han skriver blant annet: «Med sine store driftsorganisasjoner og særegne fagforeningslandskap tilførte Statfjord og Gullfaks betydelig kompleksitet til styringen av selskapet utover på 2000-tallet.»
Disse strukturene og kulturene var i vesentlig grad en arv etter utviklingen på disse to feltene fram mot og i rollen som driftsoperatør.
I forbindelse med denne privatiseringen fikk også Statoil kjøpt tilbake betydelige deler av eierskapet til Gullfaks og andre sentrale felt på norsk sokkel.[6] I 2013 satt Statoil med en rettighetsandel på 70 prosent i Gullfaks, før man samme år solgte seg ned til 51 prosent.
Kombinasjonen av triumf og nederlag er godt egnet til å gjøre dypt inntrykk i langtidsminnet – hos personer og selskap . Slik har Gullfaks vært med på å forme Statoils/Equinors institusjonelle identitet i terrenget mellom forretning og politikk.