Med overtakelse av Statfjord og produksjonsstart på Gullfaks vinteren 1986/87, kunne Statoil omsider kalle seg et operativt oljeselskap.

Gullblokken 34/10 – den mest ettertraktede på norsk sokkel, skulle bli Statoils ilddåp. Selskapet måtte dele den med to andre, men fikk operatøransvaret og for første gang var en blokk på norsk sokkel 100 prosent norskeid.

Gullfaksfeltets tre betongplattformer, særlig den rekordtunge C-installasjonen, står sentralt når følgende spørsmål har blitt tatt opp til debatt: Bør condeep-understellene få en plass på Unescos verdensarvliste?

I januar 2005 ble Gullfaks-lisensen tildelt Improved Oil Recovery (IOR)-prisen. Prisen er et av de tydeligste uttrykkene for norske myndigheters verdsetting av arbeidet med å forlenge feltlevetiden på en moden norsk sokkel. Gullfaks-lisensen fikk prisen for 2004. Hva var bakgrunnen for prisen generelt og for denne tildelingen spesielt?

Høsten 2022 ble kjennetegnet av et forsterket fokus på sårbarheten til Norges energistrategiske posisjon i Europa.

Gullfaks ligger i Tampen-området. Her ligger også to andre store felt. Alle startet produksjonen i perioden 1979-1992 og ble slept ut på sokkelseteren for å gjøre statens og Statoil/Equinors lommebøker store og fete. Hvilke likheter og forskjeller er det mellom Gullfaks, Statfjord og Snorre? Og – kan de slå Troll(et)?

Gullfaks er et pionerfelt når det gjelder norsk nasjonal bevissthet på sokkelen. Samtidig var feltet først og tyngst på viktige områder. Sammen med andre punkter er dette solide grunner for å dokumentere feltet.

Betongunderstellene til Gullfaks A, B og C er alle designet for å kunne flyttes og tas til land for å hugges opp. Dette åpner for at det blir en reell og individuell vurdering av hver plattforms skjebne. Hvilke scenarier er undersøkt for hvordan dette skal gjøres i praksis – og hvor mye erfaring har en å bygge på?

Er du på jakt etter eit tema for ei bachelor- eller masteroppgåve? Kanskje Gullfaks-historia kan vere ein fin inngang. Noko av hensikta med å dokumentere Gullfaksfeltet si historie, har nemleg vore å vise kva slags kjelder som finst tilgjengeleg.

OL på Lillehammer i 1994 har i ettertid fått et eventyrets skjær over seg – vellykket både sportslig og arrangementsmessig. Statoil, som var en av lekenes ni hovedsponsorer, hadde som oppgave å forsyne den olympiske ild med brennstoff. Det var grunnen til at OL-fakkelen på sin rundtur i Norge, også tok en tur utom det norskeste feltet av alle – Gullfaks.

Til tross for livsforlengende tiltak vil et økende antall installasjoner bli hugget opp og resirkulert i årene framover. Hvem gjør denne jobben? Hva er rammebetingelsene? Og hvor befinner Gullfaks seg i dette (opphuggings)landskapet?

Hvilke sentrale nasjonale lovverk og folkerettslige konvensjoner ligger til grunn for hvordan plattformunderstellene på Gullfaksfeltet (og de andre betongunderstellene på norsk sokkel) skal behandles etter endt tjeneste?

Kvit skjorte, slips og ein mørkeblå strikkejakke med krage var antrekket som leiinga på Gullfaks C skulle bruke når dei kongelege skulle komme. Hadde dei elles førebudd seg?

Oljeprisfallet i 1985 og 1986 gikk ut over aktiviteten på norsk sokkel. 22. august 1986 svarte myndighetene med å sette inn grep for å stimulere til nye investeringer. Bæring, avskrivning, produksjonsavgift og friinntekter er viktige stikkord. I denne artikkelen kan du fordype deg i hva endringene gikk ut på – og om det er noe mønster/lærdommer vi sitter igjen med etter å ha sett disse temaene i sammenheng.

På Stortinget gjelder det å kunne telle til 85. I lisenser på norsk sokkel er det litt mer komplisert.

Timingen til Gullfaks var uheldig. Litt over ett år før feltet kom i produksjon falt oljeprisen til en tredjedel av hva den hadde vært.