Kollegaprogrammet

Kollegaprogrammet representerte Statoils første systematiske satsing på adferdsbasert sikkerhet (Behaviour Based Safety – BBS), lansert i 2002 i en tid preget av økende uro over sikkerhetsnivået på norsk sokkel. Gjennom 1990-tallet hadde en rekke effektiviseringstiltak ført til bekymring for svekkelse av sikkerheten, og både fagforeninger og Oljedirektoratet rettet sterk kritikk mot sikkerhetskulturen i oljeindustrien. Særlig Statoil og ledelsen på Gullfaksfeltet ble trukket frem etter flere alvorlige hendelser. [lenke til egen artikkel]

Et sentralt element i programmet var budskapet om at «sikkerhet er den enkeltes ansvar», symbolisert gjennom diktet I could have saved a life, som ble et viktig virkemiddel i formidlingen av den nye sikkerhetssatsingen. Diktet oppsummerer essensen i programmet: ansvar for sikkerhet starter hos den enkelte, og unnlatelse av å handle kan få fatale konsekvenser.

I could have saved a life that day,
But I chose to look the other way.
It wasn’t that I didn’t care;
I had the time, and I was there.

Now every time I see his wife,
I know I should have saved his life.
That guilt is something I must bear;
But it isn’t something you need share.
(utdrag av diktet «I could have saved a life)

Noe må gjøres

Selv om mindre alvorlige hendelser hadde vist en nedadgående trend, hadde Statoil ikke klart å redusere antall tilløp til alvorlige ulykker. Løsningen ble Kollegaprogrammet, et initiativ som skulle styrke sikkerheten gjennom holdnings- og adferdsendring, med mål om å etablere en skadefri hverdag. Filosofien bak programmet hadde røtter sikkerhetstenkning i amerikansk industri på 1930-tallet, bygget på ideen om at ulykker ikke skjer tilfeldig, men er et resultat av identifiserbare årsaker som kan forebygges.[REMOVE]Fotnote: Stople, Marianne. Nullfilosofi i praksis. Et case av Statoil Mongstad. Masteroppgave Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap. Universitetet i Bergen. 2007S: 12.

Statoil hadde allerede i 1996 introdusert begrepet «zero mindset» , som la til grunn en visjon om null skader og ulykker. Kollegaprogrammet kan sees som en videreføring av dette prinsippet, men med større vekt på individets ansvar for egen og andres sikkerhet.[REMOVE]

Fotnote: St.meld. nr 7 (2001–2002). Om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten.

Isfjellet

En av de sentrale pedagogiske modellene i programmet var isfjellanalogien, hentet fra DuPonts sikkerhetssystem og H.W. Heinrichs teorier, hvor synlige ulykker fremstilles som toppen av isfjellet. Ifølge modellen skyldes 88 prosent av alle ulykker menneskelige feil eller adferd. Målet var derfor å identifisere og endre risikofylt adferd før det førte til alvorlige hendelser. Statoil vektla økt rapportering av tilløp og uønskede forhold for å kunne sette inn forebyggende tiltak.[REMOVE]

Fotnote: Stople, Marianne. Nullfilosofi i praksis. Et case av Statoil Mongstad. Masteroppgave Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap. Universitetet i Bergen. 2007S: 8.

Kollegaprogrammet bygget på fem kjerneprinsipper: (1) Riktig prioritering, der sikkerhet alltid skulle komme før produksjon og kostnader; (2) Etterlevelse av krav, prosedyrer og retningslinjer; (3) Åpen dialog, hvor det skulle være trygt å diskutere sikkerhetsspørsmål; (4) Løpende risikovurdering i hverdagen; og (5) Omtanke for hverandre, der ansatte skulle gripe inn når kollegaer utsatte seg selv eller andre for fare. Programmet understreket betydningen av både tekniske barrierer og «myke» barrierer som lederskap, kommunikasjon og organisasjonskultur.

Lederskap ble ansett som avgjørende for å lykkes. Ledere skulle være synlige rollemodeller, vise eierskap og ta ansvar for sikkerhetsarbeidet. Tillit mellom ansatte og ledelse ble fremhevet som en nøkkelfaktor. Kollegaprogrammet var derfor designet som et helhetlig, organisasjonsomfattende tiltak som inkluderte leverandører, og hadde en fireårig oppfølging. Alle ansatte skulle delta på en to-dagers samling med fokus på virkelighetsnære historier, refleksjon og fellesskapsbygging.

Samtidig møtte programmet kritikk, både internt og eksternt. Blant annet ble det påpekt at adferdsbaserte tilnærminger kan bygge på et instrumentelt menneskesyn, der individet betraktes som en mekanisme som kan styres gjennom stimuli og respons. Dette kan føre til et snevert fokus på individets adferd, samtidig som strukturelle og organisatoriske årsaker til ulykker underkommuniseres.

Under HMS-konferansen i Stavanger i desember 2002 advarte Sigvart Zachariassen fra Petroleumstilsynet mot denne ensidigheten, og understreket at sikkerhet også handler om ledelse, bemanning, opplæring, organisasjon og planlegging.[REMOVE]Fotnote: Energi24. Schjølberg, Torstein. 12. mars 2006. Kritiske søkelys på Statoils HMS-ledelse – Energi24.no Han understreket at HMS handler om langt mer enn individuell adferd – det inkluderer ledelse, bemanning, opplæring, prosedyrer, organisasjon og planlegging.

Kritikere hevdet videre at BBS kan svekke det trepartssamarbeidet som er en grunnpilar i norsk arbeidsliv, ved å legge ansvaret for sikkerheten uforholdsmessig på den enkelte ansatte. Dette kan stå i motstrid til Arbeidsmiljølovens prinsipp om at arbeidsgiver har hovedansvaret for å tilrettelegge arbeidet og utforme robuste systemer som forebygger feil.

Kollegaprogrammet kan beskrives som en hybrid tilnærming. Det la stor vekt på personlig ansvar, men var samtidig en del av en bredere strategi for å styrke sikkerhetskulturen i Statoil. Mellom 2003 og 2005 deltok over 20 000 ansatte og leverandører på det obligatoriske kurset. Selv om programmet ble formelt avsluttet i 2007, lever flere av dets prinsipper videre i Equinors (tidligere Statoils) HMS-arbeid.