Hvem eier virkeligheten? Del 6

Høsten 1986 sto Statoil ved et veiskille. Etter år med forberedelser startet produksjonen på Gullfaks – selskapets første store felt som operatør. Det som skulle bli en triumf, ble raskt overskygget av et dramatisk oljeprisfall. En omfattende driftsorganisasjon måtte omstilles, og særlig Gullfaks ble hardt rammet. Tilliten mellom ansatte og ledelse fikk en alvorlig knekk – en krise som tok år å lege.

En fortelling i ni deler.

En rekke hendelser og økende bekymring

Høsten 1994 ble Gullfaks-feltet gjenstand for stor medieoppmerksomhet etter flere alvorlige hendelser. Aviser som Dagbladet slo opp dramatiske overskrifter som «240 i fare på plattform», «324 oljearbeidere var i livsfare» og «Hårsbredd fra oljekatastrofe».[REMOVE]Fotnote: Dagbladet. (1994. 3. august). 324 oljearbeidere var i livsfare. Dagbladet. (1994, 9. august). Hårsbredd fra olje-katastrofe. Det hele utviklet seg til et mediestyrt haraball, og satte Statoils sikkerhetsrutiner under lupen.

Det begynte i juli, da en prosesstekniker på Gullfaks A oppdaget at en brønnventil – en såkalt downhole safety valve – var defekt under testing. Det samme hadde skjedd året før, og spørsmålene lot ikke vente på seg: Hadde ventilen aldri blitt reparert? Eller var den ødelagt på nytt? Uansett pekte hendelsen mot etterslep i vedlikeholdet. Uten ventilen hadde brønnen kun én barriere – BOP-en – i strid med kravet om to uavhengige barrierer.

Reparasjon krevde bruk av borerigg, men riggen var opptatt med boring av en produksjonsbrønn. Dermed tok det uvanlig lang tid før arbeidet kunne starte. Oljedirektoratet (OD) valgte likevel å ikke kritisere Statoil for håndteringen, og produksjonen fortsatte uten at ventilen ble utbedret. [REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet. Brev til Kommunal- og arbeidsdepartementet. Mottatt 20. oktober 1994. OD 49/ PGB/GMD. Rapport – Hendelser på Gullfaksfeltet.

Gasslekkasje og systemsvikt

Den 31. juli sprakk et gassrør på Gullfaks A, og rundt 20 000 kubikkmeter eksplosiv gass lekket ut. [REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet. (1994). Rapport etter tilsynsaktivitet i forbindelse med gasslekkasje på Gullfaks A 31.7.1994. Varsel om pålegg. Hendelsen skjedde under forberedelser til den årlige nedstengingen for vedlikehold. En strupeventil mellom et høytrykks- og lavtrykksrør manglet, og det lavtrykksrøret ble utsatt for altfor høyt trykk og sprakk. Gassen strømmet inn i en gassturbin med temperaturer opp mot 750 grader – en gnist kunne ha ført til katastrofe for de 324 personene om bord.

Statoils første rapport pekte på den manglende strupeskiven som årsak, men OD krevde en tilleggsrapport. Den viste at hendelsen hadde større potensial for alvorlige konsekvenser enn først antatt. OD mente rapporten fortsatt manglet viktige elementer og avdekket flere kritikkverdige forhold: svikt i styring, rutiner, kommunikasjon og vedlikehold. Samordningen mellom plattformene og internkontrollen i Statoil ble vurdert som utilstrekkelig.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet, brev til Statoil. Mottatt 31. august 1994. OD 94/ RA/KE. Rapport etter tilsynsaktivitet i forbindelse med gasslekkasje på Gullfaks A 31.7.1994 – Varsel om pålegg.

Under lekkasjen fortsatte naboplattformen Gullfaks C å sende gass til Gullfaks A, noe som kunne ha forverret situasjonen betraktelig. OD trakk paralleller til Piper Alpha-ulykken i 1988, der manglende nedstenging på naboplattformen bidro til katastrofen. OD konkluderte med at ansvarlige på både Gullfaks A og C hadde sviktet.

Flere hendelser – økende uro

Den 19. august oppsto en oljelekkasje under lasting til tankbåt. Oljen ble drenert til lukkede systemer og førte ikke til forurensning. Statoil beskrev det som et hendelig uhell, men hendelsen fikk oppmerksomhet fordi den kom i kjølvannet av de tidligere lekkasjene. [REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet. (1994). Brev til Kommunal- og arbeidsdepartementet. Mottatt 20. oktober 1994. OD 49/ PGB/GMD. Rapport – Hendelser på Gullfaksfeltet.

Den 6. september inntraff nok en gasslekkasje. Halve produksjonen måtte stanses umiddelbart, men den andre halvparten kunne fortsette takket være to parallelle separasjonstog – systemer som tillot fleksibel drift. Under utskifting av et ødelagt rør ble olje og gass sluppet ut ukontrollert, og gassdetektorene varslet eksplosjonsfare. Hele plattformen ble automatisk stengt ned.

Selv om lekkasjen var mindre enn den i juli, mente OD at feilene som ble begått hadde klare likhetstrekk med tidligere hendelser.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet. (1994). Rapport om tilsynsaktivitet i forbindelse med ukontrollert utslipp av olje og gass på Gullfaks A 6.9.1994. Sikker jobb-analyse (SJA) var mangelfullt utfylt, og kommunikasjonen mellom organisasjonsledd og enkeltpersoner fungerte ikke tilfredsstillende – et mønster som skulle vise seg i flere senere hendelser.

I september ble det avdekket feil ved brannslukkingsanleggene på to av lastebøyene på Gullfaksfeltet. All helikoptertrafikk ble stanset, og OD mente dette nok en gang viste svakheter i Statoils vedlikeholdssystem.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet. (1994). Brev til Kommunal- og arbeidsdepartementet. Mottatt 20. oktober 1994. OD 49/ PGB/GMD. Rapport – Hendelser på Gullfaksfeltet.

Kritikk fra Oljedirektoratet

Den 12. oktober gikk gassalarmen for tredje gang denne høsten. Sikkerhetsdirektør Magne Ognedal i OD gikk ut med kraftig kritikk av Gullfaks-organisasjonen. Han pekte på betydelige styringsproblemer, spesielt på Gullfaks A, der samarbeidet mellom ledelse og ansatte ble beskrevet som uakseptabelt. Vedlikeholdsarbeidet hopet seg opp, og holdningene til sikker drift, orden og ryddighet var ikke tilfredsstillende.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1994, 6. oktober). Rot på Gullfaks A.