Hvem eier virkeligheten? Del 1
Høsten 1986 sto Statoil ved et veiskille. Etter år med forberedelser startet produksjonen på Gullfaks – selskapets første store felt som operatør. Det som skulle bli en triumf, ble raskt overskygget av et dramatisk oljeprisfall. En omfattende driftsorganisasjon måtte omstilles, og særlig Gullfaks ble hardt rammet. Tilliten mellom ansatte og ledelse fikk en alvorlig knekk – en krise som tok år å lege.
En fortelling i ni deler.
«Gullet ska hem!»
Gullfaks Produksjonsorganisasjon (GP) ble formelt etablert i Bergen i 1982, som en del av Statoils første store prosjekt som operatør. Siden selskapet ikke hadde noen eksisterende driftsorganisasjon å bygge på, ble GP en sentral aktør i å forme og konkretisere Statoils utvikling som operatørselskap.[REMOVE]Fotnote: Arbeidsforskningsinstitutt. Rapport 4/1986. Gullfaks produksjon – en organisasjon i rask vekst.
Det eneste relevante referanseprosjektet Statoil hadde, var erfaringene fra oppbyggingen av Statfjord-organisasjonen, hvor Mobil fortsatt var operatør. Statoil, som største eier, fulgte prosessen tett, vel vitende om at de en dag skulle overta operatøransvaret – noe som skjedde 1. januar 1987, kort tid etter at Gullfaks A ble satt i produksjon.
Statoil fikk tildelt operatøransvaret for blokk 34/10 (senere Gullfaks) i juni 1978, og det første funnet ble gjort samme år. Planleggingen av organisasjonen startet umiddelbart.[REMOVE]Fotnote: https://equinor.industriminne.no/gullfaks-den-store-svenneproven/ Høsten 1980 ble lisensorganisasjonen etablert med base i Stavanger, men det var allerede bestemt at driften skulle lokaliseres til Bergen.
Det første kontoret i Bergen åpnet i 1980 i leide lokaler i Lars Hilles gate, med kun to ansatte.[REMOVE]Fotnote: Status. (1980) Vol. 7 Nr. 8. Nye avdelingskontorer i Bergen, Kristiansund og Trondheim. Hovedorganisasjonen forble i Stavanger inntil videre. Gullfaks-organisasjonen fikk en nøkkelrolle i Statoils utvikling – ikke bare som selskapets første produksjonsenhet, men også som en modell for fremtidige feltorganisasjoner. Den skulle tilby opplæring og etter hvert bidra med personell til nye prosjekter, i en tid hvor erfarne produksjonsfolk var en knapp ressurs i Norge.
Gullfaks-organisasjonen fikk dermed oppgaver med betydelige implikasjoner på konsernnivå, i tillegg til utfordringene knyttet til selve driften av feltet.
I 1982 ble Gullfaks Produksjon formelt etablert, og organisasjonen flyttet inn i nye lokaler i Solheimsgaten 23 på Danmarksplass. To år senere, høsten 1984, sto det nye kontorbygget på Sandsli klart. Oppbyggingen av organisasjonen skjedde trinnvis – først landorganisasjonen, deretter plattformorganisasjonene. [REMOVE]Fotnote: Arbeidsforskningsinstitutt. Thoralf Ulrik Quale, Jorun Solheim, Rolf Haugen. Gullfaks Produksjon – en organisasjon i rask vekst. AI-dok. 4/86. s. 3.
Ved utgangen av 1982 hadde GP 88 ansatte. Dette tallet økte til 181 i 1983 og 370 i 1984, hvorav 90 var tiltenkt stillinger offshore. Det var en periode preget av midlertidighet og kontinuerlig endring. Etableringen av plattformorganisasjonene startet med Gullfaks A høsten 1984, etterfulgt av Gullfaks B våren 1985 og senere Gullfaks C.
Mange av de ansatte hadde vært med siden oppstarten i 1980, og flere hadde deltatt i opplæringsprogrammer i utlandet, blant annet i USA. Da systemutprøvingen av Gullfaks A startet, endret både arbeidsoppgaver og organisasjonsstruktur seg. Offshore-ansatte ble flyttet til Stord, hvor dekket begynte å nærme seg ferdigstilling, for å teste plattformsystemene i praksis.
Allerede i 1985 begynte det å oppstå kulturforskjeller mellom landorganisasjonen og plattformene. Tre hovedkulturer utviklet seg: en teknisk ingeniørkultur, en akademisk saksbehandlerkultur og en operativ plattformkultur.[REMOVE]Fotnote: Arbeidsforskningsinstitutt. Thoralf Ulrik Quale, Jorun Solheim, Rolf Haugen. Gullfaks Produksjon – en organisasjon i rask vekst. AI-dok. 4/86. s. 50. Tidligere hadde landorganisasjonen styrt utviklingen, men nå ble plattformen det naturlige sentrum for virksomheten. Landorganisasjonens rolle ble å støtte, ikke styre – noe som for mange opplevdes som en form for fremmedgjøring. Plattformens virkelighet ble den dominerende virkeligheten.
Ved inngangen til 1989 hadde Gullfaks Produksjon vokst til rundt 1600 ansatte – 1000 offshore på Gullfaks A, B og C, og over 600 ved kontoret på Sandsli i Bergen.[REMOVE]Fotnote: Eldegard, Tom m.fl. (1989). Lokale leveranser til petroleumsfelt i drift. Eksempelet Gullfaks. Næringsøkonomisk institutt. Nr. 112/1989. s. 11.