Gullfaks-gassens reise gjennom tidene

Statpipe, gassrørledningssystemet som knytter Tampen-området til Kårstø, ble satt i drift 25. juli 1985, nesten to år før Gullfaks startet gassproduksjonen. Infrastrukturen for eksport og behandling av Gullfaks-gass var altså klar for påkobling i god tid før Gullfaks A ble plassert på feltet. Mens Statfjord i flere år hadde måttet pumpe gass ned igjen i reservoaret i mangel på en transportløsning, kunne Gullfaks-gassen selges på markedet fra start. 

Frem til Gullfaks startet produksjonen hadde Statfjord vært eneste bruker av den delen av Statpipe-ledningen som strakte seg fra Tampen-området, nordvest i Nordsjøen, gjennom Norskerenna til Kårstø i Rogaland.[REMOVE]Fotnote: Merk at Heimdal var koblet på Statpipe allerede i 1985, men sendte tørrgass inn i ledningen etter at den hadde forlatt Kårstø. 

Gass som sendes ut fra Gullfaks blandes med Statfjord-gass i Statpipe-ledningen på vei til Kårstø. Det gir altså ikke mening å følge Gullfaks-gassen særskilt for å se hvor den ender opp, og hvilken reise den tar, slik vi kan gjøre med for eksempel oljen, som lastes til skip. Vi kan likevel si en del om hvilken vei den samlede gasstrømmen tar etter at den går inn i Statpipe. 

Prosessering på Kårstø

Gassen fra Gullfaks går via Statpipe til Kårstø i Rogaland. Da Kårstø startet opp i 1985 tok anlegget kun imot gass fra denne ledningen. Siden 1985 har rørledningssystemet og Kårstø-anlegget blitt utvidet i flere omganger.  

Figuren nedenfor viser byggeår for de ulike delene av anlegget. På mottakssiden finner vi Sleipner-ledningen (1993) som transporterer ustabilisert kondensat og Åsgard Transport (2000) som strekker seg opp til Norskehavet og transporterer rikgass (i likhet med Statpipe). Kapasiteten i Åsgard-ledningen er nesten tre ganger kapasiteten til Statpipe.  

Før gassen fra Gullfaks sendes videre ut på markedet, blir den altså ikke bare blandet med gass fra andre felt i Tampen-området. Den blandes også med gass fra helt andre områder, inkludert Norskehavet.  

All gassen som går fra Tampen-området gjennom Statpipe er såkalt rikgass. Det vil si at den består av flere ulike komponenter, både i flytende form (våtgass) og i gass-form (tørrgass).  

Når rikgassen ankommer Kårstø skilles den inn i en rekke ulike produkter: 

metan, etan, propan, mixed butan, nafta (naturbensin) og stabilisert kondensat. Fremgangsmåten har noen likhetstrekk med et destilleri: de ulike produktene har ulike kokepunkt, og vil, med riktig trykk og temperatur, kunne fordampe og skilles fra hverandre. 

Våtgass i skip, tørrgass i rør   

Våtgass transporteres fra anlegget og ut til markedet med skip. I et normalår har Kårstø-anlegget i dag nærmere 400 skip som laster våtgassprodukter fra anlegget. Antallet årlige avganger var naturligvis mindre de første årene, da anlegget bare tok imot gass fra Statpipe.  

Tørrgassen, for det meste metan, sendes ut på markedet i rør. Da Kårstø startet opp i 1985 ble den ferdigprosesserte salgsgassen (tørrgass) sendt videre ut i Statpipe-systemet via Draupner S-plattformen (den gang kalt 16/11 S), til Ekofisk og videre i Norpipes gassrørledning til Emden i Vest-Tyskland. I 1982, tre år før Kårstø startet opp, forhandlet eierne av Gullfaks, Statfjord og Heimdal frem en avtale med kjøpere på kontinentet, som strakte seg over en periode på rundt 30 år.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (2008). Norges evige rikdom (s. 130–140). Oslo: Aschehoug.

Etter hvert som Kårstø-anlegget har ekspandert har det blitt bygget ut et mer omfattende rørsystem for å transportere tørrgass ut på markedet. Den viktigste eksportledningen er Europipe II (Fra Kårstø til Dornum i Tyskland), med en kapasitet på over det dobbelte av Statpipe (74 Ms3/døgn mot 24 Ms3/døgn i Statpipe).[REMOVE]Fotnote: Statpipe-ledningen fra Nordsjøen transporterer rikgass, mens Europipe II transporterer tørrgass. Sammenligningen bør derfor tas med en klype salt. 

Det er ikke med det sagt at tørrgassen fra Gullfaks som sendes ut av Norge ender opp i Tyskland. Europipe er utstyrt med en avlegger, som går til Danmark. Derfra kan gassen sendes videre til Polen gjennom Baltic Pipe (Som åpnet samme dag som North-Stream-rørledningen ble sprengt.).  

Samtidig går Statpipe fortsatt gjennom Draupner S, som igjen er koblet sammen med Sleipner. Denne sammenkoblingen skaper en fleksibilitet i systemet, hvor gass kan sendes til Belgia, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. På den måten unngår Norge at gassleveransene bindes til en kjøper. Den fleksibiliteten åpner for å flytte deler av gasstrømmen der prisen er høyest. Det bidrar til å styrke selgers forhandlingsposisjon.