Gullfaks-flertall

Første del av denne artikkelen vil ta for seg utviklingen i stemmereglene i lisenser på norsk sokkel og hvordan disse har endret seg over tid. Andre del vil gå gjennom de ulike selskapssammensetningene i Gullfaks-lisensen, og beskrive hva som til enhver tid har utgjort et gyldig flertall, i saker hvor lisenspartnerne ikke har vært enige.  

Når selskaper får tildelt en utvinningstillatelse, må de opprette et interessentskap som skal drive petroleumsvirksomheten i det aktuelle området. I grove trekk fungerer interessentskapet som et aksjeselskap. Partene fordeler inntekter og utgifter basert på deres respektive eierandeler, som til enhver tid må være identiske med partenes andeler i utvinningstillatelsen. For Gullfaks er eierandelene i utvinningstillatelsen, og dermed også interessentskapet i dag (2025) fordelt mellom Equinor (51 %), Petoro (30 %) og OMV (19 %).  

Stemmeregler

Når selskapene oppretter dette interessentskapet skal de ta utgangspunkt i standardavtalen som Sokkeldirektoratet har utviklet. Disse standardavtalene spesifiserer, i tillegg til mye annet, stemmereglene i lisensene: altså hva som skal til for å kunne stable et flertall på beinene og få gjennom viljen sin. Partene kan i teorien gjøre tilpasninger i denne avtalen, som avviker fra malen til Sokkeldirektoratet, men det er ikke vanlig.  

Standardavtalene presiserer at et gyldig vedtak må ha støtte fra selskap som til sammen sitter på minst 50 prosent av eierskapet i lisensen. I tillegg er det lagt begrensninger på flertallets handlingsrom. Vedtak må ha støtte fra minst to medlemmer, altså to forskjellige selskaper, selv i situasjoner hvor ett av disse selskapene alene sitter på mer enn 50 prosent av eierskapet. I perioden 2001-2007 var eierandelene i Gullfakslisensen fordelt mellom Statoil (61 %), Petoro (30 %), Hydro (9 %). I praksis innebar kravet at Statoil måtte ha støtte fra minst en av de to andre partnerne, selv om de eide 61 prosent av andelene selv. Lisensen kan dessuten ikke fatte vedtak som gir visse parter eller andre en urimelig fordel på andre parters eller interessentskapets bekostning. Det gjør at standardavtalene inneholder et tydelig mindretallsvern.  

To versjoner – med og uten Petoro

Standardavtalene finnes i dag (2025) i to versjoner: én for lisenser hvor staten, gjennom Petoro, selv er deltaker, og én for lisenser hvor staten ikke er direkte deltaker. Den viktigste forskjellen på de to versjonene knytter seg til nettopp stemmeregler. 

I standardavtalene hvor Petoro, er deltaker, er det lagt inn et ytterligere mindretallsvern. Standardavtalen legger eksplisitte begrensninger på statens (som eier hele Petoro og mesteparten av Equinor) adgang til å presse gjennom viljen sin. Equinor og Petoro kan ikke danne flertall alene. Selv i situasjoner hvor de to til sammen har mer enn 50 prosent av eierandelene, må de få støtte fra minst ett annet selskap, med mindre Petoro og Equinor faktisk er de eneste deltakerne i lisensen.[REMOVE]Fotnote: Sokkeldirektoratet. (23.05.2024) Petroleumsloven og konsesjonssystemet. Hentet 9. oktober 2024 fra https://www.norskpetroleum.no/rammeverk/rammeverkkonsesjonssystemet-petroleumsloven/  

Stemmeregler før og nå

Standardavtalene anno 2025 inneholder altså stemmeregler som forhindrer Equinor og Petoro fra å overkjøre de øvrige kommersielle oljeselskapene. Dette mindretallsvernet har ikke alltid vært like sterkt som det er i dagens rammeverk. Gjennom 1970- og 1980-tallet sto Statoil i en mer særskilt posisjon relativt til de andre selskapene, og hadde større adgang til å presse gjennom sitt syn når det var uenighet i lisensen.  

Det er særlig to år som er verdt å trekke frem, som hadde betydning for måten beslutninger fattes på i lisenser på norsk sokkel: 1984 og 1994.  

I 1984 vedtok Stortinget å skille ut Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) fra Statoils portefølje. Statoil var fortsatt forretningsfører for SDØE-andelene og forvaltet eierandelene på vegne av staten. Det ansvaret beholdt de frem til 2001, da Petoro ble opprettet (som følge av delprivatiseringen av Statoil). Selv om Statoil var forretningsfører og dermed forvaltet andelene, så tilhørte andelene formelt staten – ikke Statoil. Det gjorde at Statoil i utgangspunktet ikke kunne bruke SDØE-andelene til å øke sin egen stemmevekt i lisensene.  

Statoil kunne imidlertid søke Olje- og energidepartementet om å bruke SDØE-eierandelene til å øke egen stemmevekt relativt til de andre rettighetshaverne i feltene.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, E. (2022). Middel og mål: Statoil og Equinor 1972-2001. Universitetsforlaget. (s. 242). Dersom Statoil hadde en god sak, og behøvde flertall i en votering, kunne de altså søke om å bruke SDØE-andelene for å passere 50 prosent-grensen.  

I 1994, 10 år etter SDØE-reformen, ble det lagt ytterligere begrensninger. Endringen kom som følge av EØS-avtalen, som Norge hadde signert to år tidligere. Konsesjonsdirektivet av 1994 (Direktiv 94/22/EF) forpliktet Norge til å avstå fra å gi urimelige fordeler til selskaper som eies helt eller delvis av staten. Tildelinger skulle baseres på objektive, forutbestemte og ikke-diskriminerende kriterier.  

EU-direktiver kjennetegnes, i motsetning til forordninger, av at de angir et formål (presiserer målet som skal nås), og overlater til de enkelte statene å konkretisere hvordan formålet skal etterleves rent konkret. Direktivet ble blant annet etterlevd gjennom å begrense staten, gjennom Statoil (inkludert SDØE, og siden Petoro), sin mulighet til å tvinge gjennom sitt syn.  

Men endringen hadde ikke tilbakevirkende kraft. For lisenser på norsk sokkel er det med andre ord et før og et etter 1994. Lisensene som er gitt ut etter 1994 gir i langt større grad de kommersielle selskapene en mulighet til å blokkere vedtak, i situasjoner hvor de er av et annet syn enn Equinor og Petoro.  

Konsensuskultur

Resten av artikkelen vil ta for seg de ulike lisenssammensetningene i Gullfaksfeltets historie, og hva som til enhver tid har vært et gyldig flertall i lisensen. Gullfaks-lisensen ble delt ut lenge før EØS-avtalen tredde i kraft. Og siden konsesjonsdirektivet ikke hadde tilbakevirkende kraft har staten et større handlingsrom i Gullfaks-lisensen enn i nyere lisenser. For Gullfaks er dette skillet særlig relevant, ettersom Statoil og staten (SDØE) sammen har sittet på et klart flertall gjennom hele feltets historie.  

Først er det imidlertid viktig å understreke at dynamikken mellom partene i en oljelisens er svært ulik den mellom for eksempel partiene på Stortinget. Det er uvanlig at konflikter mellom partene avgjøres gjennom at flertallet overkjører mindretallet. Selv om det er mulig, skjer det ikke ofte. Normen er at partene søker en felles løsning, som ivaretar mindretallet på en god måte, uten at det går til kampvotering. 

Det sagt, finnes det eksempler på vedtak som har blitt fattet til tross for motstand fra enkelte parter. Saga ønsket seg for eksempel en annen løsning for Gullfaks fase II enn hva Statoil og Hydro ønsket. Et annet eksempel er at Statoil i 1983 fikk med seg Hydro på å søke om å bygge en oljerørledning fra feltet. Begge disse eksemplene var av stor nasjonal interesse og ble behandlet politisk. Sakene var med andre ord ikke ene og alene opp til lisensen å avgjøre. Likevel viser de at partene ikke alltid greier å enes om en løsning.  

Til slutt må det nevnes at Petoro ikke er som andre oljeselskaper. Petoro har færre ansatte, er aldri operatør, og stemmer som hovedregel sammen med operatøren.  

Flertall i Gullfaks-lisensen

Sammenlignet med andre felt på norsk sokkel har lisenssammensetningen på Gullfaks vært forholdsvis stabil. Videre følger en oversikt over hva som har kunnet utgjøre et flertall i lisensen gjennom tidene. 

1978 – 1985: Statoil (85 %), Hydro (9 %), Saga (6 %) 

I denne perioden kunne Statoil sikre et flertall, dersom selskapet greide å få med seg enten Hydro eller Saga. Selv om Statoil satt på mer enn 50 prosent av eierskapet måtte de ha minst to stemmer med seg. Saga og Hydro kunne derimot ikke få gjennom et vedtak uten at Statoil var med, ettersom de til sammen bare satt på 15 prosent av eierskapet.  

1985 – 1999: Statoil (12 %), SDØE (73 %), Hydro (9 %), Saga (6 %) 

Etter Statoil-reformen som trådte i kraft i 1985, satt Statoil formelt sett bare 12 prosent av eierskapet. Staten, gjennom SDØE, eide 73 prosent. I praksis hadde reformen liten betydning for hva slags flertall det var mulig å stable på beina. Statoil kunne, med departementets velsignelse, bruke SDØE-andelene til å øke egen stemmevekt, men var fortsatt avhengig av å få med seg enten Saga eller Hydro. Forskjellen lå i at Statoil, etter reformen, måtte få med seg staten for å kunne bruke SDØE-andelene i avstemninger. 

1999-2001: Statoil (18 %), SDØE (73 %), Hydro (9 %) 

I 1999 ble Saga sine eierandeler solgt til Statoil. Saga sin uttreden innledet en interessant periode i Gullfaks-lisensen. I disse årene var Statoil nødt til å finne felles løsninger med Hydro for å ha et gyldig flertall. I 1999 besto Gullfaks-lisensen av Statoil, SDØE (som ikke formelt var skilt ut som et eget selskap) og Hydro. Statoil hadde et overveldende flertall i situasjoner hvor selskapet fikk bruke SDØE-andelene til å øke egen stemmevekt. Kravet om støtte fra to selskap innebar imidlertid at dette ikke var tilstrekkelig til å sikre flertall. Hydro hadde dermed mye de skulle ha sagt i lisensen, selv om eierandelen på 9 prosent var beskjeden. 

2001-2007: Statoil (61 %), Petoro (30 %), Hydro (9 %) 

I 2001 ble SDØE-andelene overlatt til det nye statseide selskapet Petoro, samtidig som Statoil fikk kjøpe opp nok SDØE-andeler i Gullfaks-lisensen til at selskapet alene satt på et rent flertall (61 prosent). Det flertallet ga imidlertid ikke noe blankofullmakt til å fatte vedtak. Krav om to stemmer, gjorde at Hydro eller Petoro måtte være med.  

Perioden er interessant, siden den setter forskjellen mellom reglene før og etter 1994 på spissen. Dersom Gullfaks-lisensen hadde vært delt ut etter 1994, med de da gjeldene reglene, ville Hydro ha sittet på en vetorett. Et flertall med bare Statoil og Petoro ville ikke vært tilstrekkelig.  

2007 – 2013: Statoil (70 %), Petoro (30 %) 

Fusjonen mellom Olje- og gassdivisjonen i Hydro og Statoil innledet en ny periode med tvungen konsensus. Statoil satt på et rent flertall i form av eierandeler, men trengte Petoros stemme for å fatte vedtak. Igjen var det kravet om tilslutning fra minst to selskaper som ble utslagsgivende.  

2013 – i dag (2025): Statoil/Equinor (51 %), Petoro (30 %), OMV (19 %) 

Med OMV sin inntreden i 2013 havnet Gullfaks-lisensen i samme situasjon som den hadde vært i før Statoil-Hydro-fusjonen. Statoil/Equinor kan i prinsippet danne flertall med OMV eller med Petoro.  Men OMV kan ikke danne flertall med Petoro. Dersom reglene hadde basert seg på moderne standardavtaler ville OMV i praksis hatt en vetorett. Siden Gullfaks-lisensen ble delt ut lenge før 1994 har OMV mindre makt enn de ellers ville hatt.  

Gullfaks-lisensen skiller seg fra andre lisenser gjennom at den har hatt et fåtall partnere, en svært stabil eierstruktur og en stor Petoro-Statoil-andel.