Felt som leverer til Gullfaks

Tampen viser til området i den nordlige delen av Nordsjøen, og refererer som regel til samlingen av olje- og gassfelt i nærhet til hverandre, med samordnet infrastruktur, for eksempel felles rørledninger til land. Koordinering av infrastruktur i området har muliggjort utvikling av mindre felt, som ikke ville vært lønnsomme uten å kunne lene seg på omkringliggende felt. Tampen inkluderer flere felt som benytter andre transportløsninger enn Gullfaks, og som ikke er nevnt i denne artikkelen. Tampen-området strekker seg også over på britisk sokkel, med feltet Murchison.[REMOVE]Fotnote: Askheim, Svein. (n.d.). Tampenområdet. Store norske leksikon. Hentet 9. oktober 2024 fra https://snl.no/Tampenomr%C3%A5det  

Gullfaks som base

Avgrensningen mellom felt, satellitter og reservoarer er ikke alltid entydig, og ulike tolkninger forekommer. I denne teksten er det tatt utgangspunkt i Sokkeldirektoratets feltoversikt, der for eksempel Gullfaks Sør betraktes som et eget felt – selv om det kan oppfattes som en satellitt til Gullfaks.  

Feltene i Tampen-området er nært knyttet sammen, og drar fordel av å basere seg på felles infrastruktur. Her spiller Gullfaks en viktig rolle. Gullfaksfeltet er bygd ut med tre integrerte prosess-, bore- og boliginnretninger med betongunderstell og lastebøye. Det gjør at Gullfaks er godt egnet til å ta imot, prosessere, lagre og eksportere olje og gass fra omkringliggende felt i Tampen-området. I tillegg er Gullfaks koblet til gassrørledningen Statpipe, som går til Kårstøanlegget i Rogaland. 

Her er en oversikt over alle feltene i området, og hvor de sender produksjonen sin. Gullfaks Sør, Snorre, Vigdis, Tordis, Visund, Visund Sør og Brime (en unit som består av Gimle og Sindre) sender hele, eller deler av, produksjonen sin til Gullfaks.  

Videre følger en kort innføring i feltene som helt eller delvis sender produksjonen sin til en av Gullfaks-plattformene. 

Gullfaks Sør

Gullfaks Sør fikk godkjent første plan for utbygging og drift (PUD) i 1996, og begynte å produsere to år senere. I 2025 er det i alt bygget ut 13 havbunnsrammer, som alle er koblet til Gullfaks A eller Gullfaks C. De fjernstyres fra Gullfaks.  I tillegg til Gullfaks Sør-forekomsten inneholder området flere forekomster som inngår i samme enhet: Rimfaks, Gullveig, Gulltopp, Skinfaks, Rutil og Opdal. Alle havbunnsrammene som er bygget ut i Gullfaks Sør, er koblet til enten Gullfaks A eller Gullfaks C. 

Plan for utbygging og drift (PUD) for Gullfaks Sør er blitt utvidet ved flere anledninger. Her er de viktigste:  

• Fase 1 ble godkjent i 1996 og gjaldt Gullfaks Sør-forekomstene, Rimfaks og Gullveig.  

• PUD-en for fase II (1998) innlemmet en gassforekomst i Gullfaks Sør-forekomsten (Brent-gruppen).  

• I 2004 ble Gulltoppfunnet en del av Gullfaks Sør.  

• I 2005 ble det godkjent en PUD for økt utvinning (IOR) på Rimfaks, samtidig som Skinfaks ble godkjent utbygd.  

• I 2015 ble PUD for utvinning fra forekomstene Rutil og Opdal godkjent.  

Oljen fra Gullfaks Sør blir transportert til Gullfaks A, hvor den prosesseres og lastes til skip. Gassen blir prosessert på Gullfaks C, før den sendes via Statpipe til Kårstø.[REMOVE]Fotnote: Sokkeldirektoratet. (n.d.). Gullfaks Sør. Hentet 9. oktober 2024 fra https://www.norskpetroleum.no/fakta/felt/gullfaks-sor/

Snorre A

Snorre A hadde produksjonsstart 3. august 1992, og er en flytende bore-, produksjons- og boligplattform. Saga var opprinnelig operatør for feltet. Plattformen er festet med strekkstag til havbunnen. Snorre er på 300–350 meter havdyp.  

Snorre A er utrustet til å separere olje og gass. Oljen blir prosessert på Snorre A, og eksportert via Vigdisfeltet, til Gullfaks A. Gassen fra Snorre A blir i all hovedsak reinjisert i feltet. Snorre B begynte å produsere i 2001, og eksporterer til Statfjord B, hvor oljen blir lastet til tankskip.[REMOVE]Fotnote: Sokkeldirektoratet. (n.d.). Snorre. Hentet 9. oktober 2024 fra https://www.norskpetroleum.no/fakta/felt/snorre/

Vigdis

Vigdisfeltet startet produksjonen 28. januar 1997. Feltet er koblet sammen med Snorre A. Oljen fra Vigdis blir prosessert på Snorre A, for deretter å sendes tilbake til Vigdis og videre til Gullfaks A. Vigdis-gassen injiseres i Snorre-reservoaret sammen med gassen fra Snorre A.[REMOVE]Fotnote: Sokkeldirektoratet. (n.d.). Vigdis. Hentet 9. oktober 2024 fra https://www.norskpetroleum.no/fakta/felt/vigdis/

Tordis

Tordisfeltet ble påvist i 1987, og fikk godkjent PUD i 1991, med Saga som operatør. Feltet startet produksjonen 3. juni 1994. Brønnene fra Tordis går direkte til Gullfaks C for prosessering. Derfra blir oljen lastet til tankskip, mens gassen eksporteres via Statpipe til Kårstø, sammen med resten av produksjonen til Gullfaks.[REMOVE]Fotnote: Sokkeldirektoratet. (n.d.). Tordis. Hentet 9. oktober 2024 fra https://www.norskpetroleum.no/fakta/felt/tordis/

Visund

Visund ble påvist 1986 og fikk godkjent PUD i 1996, med Hydro som operatør. Feltet kom i produksjon 24. april 1999. Det er bygd ut med en halvt nedsenkbar integrert bolig-, bore- og prosessinnretning (Visund A) og to havbunnsinnretninger i den nordlige delen av feltet. Etter prosessering på Visund A blir oljen transportert i rør til Gullfaks A.  

Gassen eksporteres via Kvitebjørn gassrør til Kollsnes-terminalen.[REMOVE]Fotnote: Sokkeldirektoratet. (n.d.). Visund. Hentet 9. oktober 2024 fra https://www.norskpetroleum.no/fakta/felt/visund/ Visund benytter seg altså av et annet gasstransportsystem enn Gullfaks. Mens Gullfaks sender gassen via Statpipe til Kårstø går Visund-gassen via Kvitebjørn-rørledningen til Kollsnes, nord for Bergen 

Visund Sør

Visund Sør er et olje- og gassfelt som ble påvist i 2008, og fikk godkjent PUD i 2011. Statoil, senere Equinor, har vært operatør og majoritetseier i lisensen i hele dets levetid. Feltet startet produksjonen den 22. november 2012, og består kun av en havbunnsramme. Produksjonen fra Visund Sør, både oljen og gassen, sendes direkte til Gullfaks C, som ligger en mil sør-vest for feltet.[REMOVE]Fotnote: Sokkeldirektoratet. (n.d.). Visund Sør. Hentet 9. oktober 2024 fra https://www.norskpetroleum.no/fakta/felt/visund-sor/

Gimle og Sindre (Brime)

Olje- og gassforekomstene på feltene Gimle og Sindre strekker seg inn i hverandre (reservoarene overlapper), og blir dermed ansett som en enhet. Feltene har vært gjenstand for en unitiseringsavtale, altså at rettighetshaverne for hvert av feltene har inngått en avtale om fordeling av ressursene. Gimle og Sindre utgjør dermed en unit, som har fått navnet Brime. Brime er eid av Equinor (74,66 prosent) og Petoro (25,34 prosent). 

Gimle startet produksjonen den 19. mai 2006, og består av tre produksjonsbrønner og en vanninjeksjonsbrønn. Samtlige er boret fra Gullfaks C. Hele produksjonen fra Gimle sendes dermed til Gullfaks C, hvor den blir prosessert og eksportert.[REMOVE]Fotnote: Sokkeldirektoratet. (n.d.). Gimle. Hentet 9. oktober 2024 fra https://www.norskpetroleum.no/fakta/felt/gimle/

Sindre består av en produksjonsbrønn. Også den er boret fra Gullfaks C. Sindre startet produksjonen 26. mai 2017.[REMOVE]Fotnote: Sokkeldirektoratet. (n.d.). Sindre. Hentet 9. oktober 2024 fra https://www.norskpetroleum.no/fakta/felt/sindre/

Hvor store volum er det snakk om?

Søylene viser Sokkeldirektoratets anslag på opprinnelige utvinnbare ressurser i reservoaret til de ulike feltene som har sendt olje eller gass til Gullfaks, oppgitt i millioner standardkubikkmeter oljeekvivalenter. Snorrefeltet er klart størst, men en stor del av dette eksporteres til Statfjord og ikke Gullfaks. Brime, altså Gimle og Sindre, er minst, med et reservoar på 5,4 millioner standardkubikkmeter oljeekvivalenter.  

Figuren nedenfor viser årlig produksjon fra alle feltene som leverer olje og/eller gass til Gullfaks. For å gi et sammenligningsgrunnlag er også Gullfaks sin produksjon inkludert. Merk at figuren ikke viser hvor mye olje og gass som har blitt eksportert fra Gullfaks. Snorre A, Vigdis og Visund har kun sendt oljen til Gullfaks, og Snorre B har sendt oljen til Statfjord.  

I sum, per 2023, har disse feltene produsert 65 prosent mer enn Gullfaks. Per 2025 er altså det meste av oljen og gassen som sendes ut fra Gullfaks produsert på et annet felt. Disse feltene, både de som drives fra Gullfaks, og de som driftes separat, men sender produksjonen til Gullfaks for prosessering og lagring, bidrar til å forlenge levetiden til Gullfaks-plattformene. De mange omkringliggende feltene gjør at de opprinnelige installasjonene på Gullfaks kan driftes lønnsomt, selv med en svært lav egenproduksjon.