Etableringer i Bergen
Boreavdelingen var i 1979 første Statoil-enheten som ble tatt ut av Stavanger og flyttet til et annet område: Ågotnes, et stykke vest for Bergen. I 1982 ble driftsorganisasjon for Gullfaks lagt til Bergen, som utover 1980-tallet utviklet seg til å bli en stadig viktigere oljeby. Høsten 1984 flyttet Statoil inn i de nye kontorlokalene Sandsli, 17 km utenfor Bergen sentrum. I de påfølgende årene fulgte flere etter.
Politisk villet spredning
Det var et klart politisk ønske fra myndighetene om at virksomhet tilknyttet petroleumsnæringen skulle spres langs norskekysten, og at feltenes beliggenhet skulle spille en rolle med tanke på lokale ringvirkninger.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B. V. (2006). 34/10 Olje på norsk – en historie om dristighet. Statoil, 76. I 5. konsesjonsrunde hadde oljeselskapene blitt pålagt å foreslå oppbygging av distriktskontorer.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, Kristin Øye. «Oljebyer i Norge» i Norsk oljemuseums årbok (2011). Bergen hadde en ideell beliggenhet med tanke på både Gullfaks- og Osebergfeltet. Lenger frem i tid lå Troll, som også hadde Bergen som base.[REMOVE]Fotnote: Statoil. (1990, november). Gullfaks – glimt fra historien om et helnorsk oljefelt. Den norske stats oljeselskap a.s. Stavanger. Side 36. https://www.nb.no/items/4f4ceb82f9be24c64834e1a04a0a7ca1?page=0&searchText=helnorsk
Et annet verktøy myndighetene kunne bruke for å spre oljeaktiviteten langs kysten var etableringsloven, som innebar at næringsaktører trengte tillatelse fra Kommunaldepartementet for å etablere større næringsprosjekter.
På lokalt nivå var Bergen kommune ivrige etter å få lokalisert driftsarbeidsplassene til kommunen. I forbindelse med Gullfaks la tomteselskapene i kommunen ned 50–60 millioner kroner i utvikling av infrastruktur til kontorbyggene og byggesaksbehandlingen gikk raskt. Bergen tilrettela også gjennom boligbygging, og bygging av skoler tilrettelagt for barna til utenlandske arbeidere.[REMOVE]Fotnote: NRK. (1987, 25. mars). I nervesenteret for Gullfaks og Oseberg [Radioprogram]. Sandsli, Bergen.
Voksesmerter
At Statoil bygde opp en stadig større del av virksomheten i Bergensområdet var selvfølgelig ikke problemfritt. En rask ekspansjon i en såpass pengesterk næring kunne få følger for pris- og lønnsnivået i byen. Det ville være problematisk for annen næringsvirksomhet i området, og gi omstillingskostnader.
Produksjonsdirektør i Statoils driftsorganisasjon for Gullfaks, Jakob Bleie, understreket i et intervju med Statoils internavis Status i 1983, at selskapet ville ta forhåndsregler for å unngå å presse opp boligprisene i området for mye. Samtidig understreket han at de fleste nyansatte kom fra andre oljeselskaper, og at Statoil ikke ville sette et høyere lønnsnivå enn hva som var nødvendig for å tiltrekke seg arbeidskraften de trengte.[REMOVE]
Fotnote: Statoil. (1990, november). Gullfaks – glimt fra historien om et helnorsk oljefelt. Den norske stats oljeselskap a.s. Stavanger. Side 36. https://www.nb.no/items/4f4ceb82f9be24c64834e1a04a0a7ca1?page=0&searchText=helnorsk