Dykkerløse produksjonsbrønner

I oljealderens tidlige år var dykking en essensiell del av offshoreaktivitetene på norsk sokkel. Etter hvert ble det imidlertid tydelig at dypdykking innebar betydelige helserisikoer. Dette førte til et økt fokus på alternative løsninger, og allerede i 1981 – parallelt med oppstarten av Gullfaks A-prosjektet – var problemstillingene rundt dypdykking høyt på agendaen. Norsk Undervannsteknologisk Senter (NUTEK) ble etablert i Bergen som et nasjonalt kompetansesenter for dypdykking og undervannsteknologi.[REMOVE]

Fotnote: Hatlestad, H.L. (2021) 50 år med oljeproduksjon. Min historie. [Helge Hatlestad] og Innlegg på Gullfaks A sitt 33 års jubileum av Tor Nordgaard.

Fra fire til tre plattformer – behovet for undervannsbrønner

Det opprinnelige utviklingskonseptet for Gullfaksfeltet var basert på fire plattformer, men i drivverdighetsrapporten ble dette redusert til tre. Forutsetningen for økonomisk lønnsomhet ble da at undervannsbrønner måtte installeres på et senere tidspunkt. Statoil planla derfor å utvikle feltet med havbunnsbrønner som skulle kobles til Gullfaks A og C.

Mobil, som var operatør på Statfjordfeltet, hadde i flere år forsket på tørre ventiltrær, altså ventiltrær som kunne stå på plattformen og ikke på havbunnen, og på ubåter som kunne dokke til havbunnsinstallasjoner. Til tross for betydelige investeringer ble konseptet aldri realisert.

På Gullfaks A var prosjektledelsen derimot tidlig overbevist om at fremtiden lå i fjernstyrte ventiltrær montert direkte på havbunnen, uten behov for dykkere. Dette ble et veivalg som ikke bare fikk konsekvenser for Gullfaks, men som også la grunnlaget for Norges ledende posisjon innen undervannsteknologi.

Statoils første undervannsprosjekt omfattet prosjektering av fem enkeltstående undervannsbrønner som skulle kobles opp til Gullfaks A. Begrunnelsen for undervannsbrønnene var å utvinne reserver utenfor plattformens rekkevidde, fremskynde produksjonen for å bedre feltets økonomi, bygge opp kompetanse og erfaring for fremtidige prosjekter, samt utvikle et dykkeruavhengig konsept.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, K. Ø., Nergaard, A., Nergaard, Arnfinn, & Norsk oljemuseum. (2019). Subseahistorien: norsk undervannsproduksjon i 50 år. Norsk oljemuseum Wigestrand: 95.

Mens den opprinnelige planen omfattet fem undervannsproduksjonsbrønner, ble konseptet i 1985 revidert til tre produsenter og én vanninjektor, etterfulgt av én ny produsent i 1986. En femte produksjonsbrønn ble koblet til i 1988. Prosjektet omfattet dermed seks identiske enkeltbrønner, hver koblet opp til Gullfaks A via separate forbindelsesledninger.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, K. Ø., Nergaard, A., Nergaard, Arnfinn, & Norsk oljemuseum. (2019). Subseahistorien: norsk undervannsproduksjon i 50 år. Norsk oljemuseum Wigestrand: 94.

Erfaringer fra SKULD-prosjektet

Prosjektet ble gjennomført i avslutningsfasen av de dykkerløse SKULD-testene, hvor Statoil var en aktiv deltaker. SKULD-prosjektet, initiert av Elf i 1980, hadde som mål å utvikle systemer for fjernstyring av undervannsinstallasjoner på avstander over 20 kilometer.

Prosjektet inkluderte en forsøksstasjon som ble satt under trykk og utsatt for belastninger tilsvarende det en produksjonsenhet ville oppleve i Nordsjøen. SKULD-modulen var imidlertid kun ment som forskningsinstallasjon og skulle ikke benyttes i kommersiell olje- og gassproduksjon. Hovedmålet var å utvikle en økonomisk og enkel metode for utvinning av felt på store dyp, samtidig som systemet skulle være fullstendig uavhengig av dykkere.[REMOVE]Fotnote: Meland. Trude. (2018.8. august). SKULD-prosjektet. Industriminne Frigg.no. SKULD-prosjektet – Frigg.

Prosjektet representerte teknologisk nybrottsarbeid, og flere sentrale norske aktører, deriblant Statoil og Kongsberg Våpenfabrikk (KV), deltok aktivt. Alle tester ble gjennomført med stor suksess, inkludert simulering av en 20-års produksjonsperiode. Modulkonseptet, i kombinasjon med dykkerløse installasjonsprosedyrer, fungerte som planlagt.

Fjernstyringssystemet viste seg å være driftssikkert, og resultatene fra simuleringstestene bekreftet at systemet var økonomisk forsvarlig. SKULD-teknologien fikk betydelig internasjonal oppmerksomhet, spesielt for sine funksjonelle fjernstyringsløsninger og dykkerløse installasjonsmetoder.[REMOVE]

Fotnote: Meland. Trude. (2018.8. august). SKULD-prosjektet. Industriminne Frigg.no. SKULD-prosjektet – Frigg.

Kongsberg Våpenfabrikk – fra våpen til undervannsteknologi

I 1984 ble Kongsberg Våpenfabrikk (KV) tildelt den strategisk viktige kontrakten for undervannsanleggene på Gullfaks. KV hadde allerede i 1977 utviklet på dynamisk posisjonering (DP) med systemet Albatross, som gjorde det mulig å holde fartøy og rigger i posisjon uten bruk av anker. Selskapet hadde også etablert et samarbeid med Cameron Iron Works for produksjon av brønnhoder, hvor de første ble produsert i Kongsberg i 1974.

Innen 1980 var det installert femten undervannsproduksjonsbrønner på norsk sokkel – alle med behov for dykkerassistanse. Erfaringene fra det krevende SKULD-prosjektet ga KV verdifull teknologisk innsikt og kompetanse.

Verdens første dykkerløse undervannsproduksjonsbrønner

Ved oppstarten av de første brønnene den 22. desember 1986 – nesten et halvt år før opprinnelig planlagt – kunne Statoil og KV feire Norges første dykkerløse undervannsproduksjon. Gullfaks A ble dermed pionér ved å ta i bruk de første undervannsbrønnene som ikke krevde dykkerassistanse. Dette ble senere standard for nesten alle undervannsinstallasjoner på norsk sokkel. De tre første brønnene var klare for produksjon i 1986, og produksjonsstarten markerte en viktig teknologisk milepæl.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, K. Ø., Nergaard, A., Nergaard, Arnfinn, & Norsk oljemuseum. (2019). Subseahistorien: norsk undervannsproduksjon i 50 år. Norsk oljemuseum Wigestrand: 97.

Kongsberg Våpenfabrikk omtalte senere Gullfaks-prosjektet som sin «eksamen» som leverandør av undervannssystemer. Prosjektet la grunnlaget for moderne prosjektstyring og kvalitetskontroll i selskapet. Statoil mobiliserte noen av sine fremste spesialister innen boring, komplettering, produksjon og instrumentering, og hadde i perioder over 20 personer stasjonert i Kongsberg for å følge opp prosjektet.