Derfor dokumenteres Gullfaks

person Av Ole Jone Eide
Gullfaks er et pionerfelt når det gjelder norsk nasjonal bevissthet på sokkelen. Samtidig var feltet først og tyngst på viktige områder. Sammen med andre punkter er dette solide grunner for å dokumentere feltet.
— Feltarbeid i forbindelse med industriminneprosjektet om Gullfaks. Norsk Oljemuseums utsendte Ole Kvadsheim og Julia Stangeland får en innføring i Gulltopp, på ett tidspunkt den lengste brønnen på Gullfaks A - over 10.000 meter lang. Brønnen er nummer A32. Foto: Shadé B. Martins/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

I denne artikkelen samles og systematiseres sentrale argumenter for at Gullfaks er et bevaringsverdig felt. Det gir et bidrag til et faglig fundament for dokumentasjonsprosjektet, og gjør det samtidig lettere å plassere arbeidet med Gullfaks i en større kontekst av lignende prosjekter på industri- og kulturminnefeltet.

Et utgangspunkt for å synliggjøre feltets verdi for ettertiden er å benytte noen kategorier for kriteriene vi ønsker å bruke. Kategoriene er i denne sammenheng: A) sjeldenhet, B) representativitet og C) samfunnsmessig betydning.

Kategoriene er utarbeidet i forbindelse med revisjonen av Industriminneplanen for norsk sokkel. Planen er et grunnlag for å prioritere hvilke anlegg på norsk sokkel som er bevarings-/ dokumentasjonsverdige.

Planen fra 2012 som skal revideres. Foto: Øyvind Hagen/Equinor/Norsk Oljemuseum

Faglige kategorier og kriterier

Relevant litteratur og noen av de fremste fagfolkene på området er konsultert i utarbeidelsen av kategoriene og kriteriene. Inspirasjon er for det første hentet fra Riksantikvarens Verdisetting og verdivekting av kulturminner.[REMOVE]Fotnote: https://riksantikvaren.no/veileder/verdisetting-og-verdivekting-av-kulturminner/ Et annet sentralt planverk er Olje- og gassfelt i Norge: Kulturminneplan, som ble utgitt av Norsk Oljemuseum i 2012.[REMOVE]Fotnote: Tønnesen, H. og Hadland, G.: Olje- og gassfelt i Norge. Kulturminneplan. 2. utg. (Norsk Oljemuseum, 2012)  https://www.norskolje.museum.no/forside/kunnskap/publikasjoner/olje-og-gassfelt-i-norge-kulturminneplan/ Over 266 sider tar denne boken for seg alle felt og feltområder i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet og rangerer dem etter dokumentasjonsverdi. Dermed er den det kanskje viktigste faglige grunnlaget for hvordan anlegg på norsk sokkel skal prioriteres når det gjelder å dokumentere anlegg i fremtiden.

Dette er planverket som revisjonen til den nåværende Industriminneplanen tar utgangspunkt i. Begge planene er utarbeidet i samarbeid med Riksantikvaren og de største aktørene på norsk sokkel, blant andre Energidepartementet, Sokkeldirektoratet, Offshore Norge, Equinor, Aker BP, Vår Energi og Petoro. Av andre omfattende planverk utgitt i bokform (som det er hentet bidrag fra) kan nevnes: Kraftoverføringens kulturminner, Rom for helse – hovedtrekk i spesialisthelsetjenestens bygningshistorie, Kulturminner i norsk kraftproduksjon og Vegvalg. Nasjonal verneplan. Veger – Bruer – Vegrelaterte kulturminner.[REMOVE]Fotnote: Kraftoverføringens kulturminner (NVE 2010) https://publikasjoner.nve.no/rapport/2010/rapport2010_17.pdf, Rom for helse – hovedtrekk i spesialisthelsetjenestens bygningshistorie (Helse- og omsorgsdepartementet 2012, Kulturminner i norsk kraftproduksjon (NVE 2006/2013) https://publikasjoner.nve.no/rapport/2013/rapport2013_52.pdf012, Vegvalg. Nasjonal verneplan. Veger – Bruer – Vegrelaterte kulturminner (Statens vegvesen 2002) https://dms-cf-07.dimu.org/file/013AjPwokeU9  

 

NVEs publikasjon fra 2006 om vannkraftens kulturminner. Foto: ukjent/Norges vassdrag- og energidirektorat

 

I tillegg til disse planverkene bygger kategoriene og kriteriene på innspill fra Industriminneplanens prosjektråd (som har medlemmer fra alle nevnte institusjonene og selskapene som er involvert på sokkelen) og andre fagpersoner, blant annet ansatte ved Norsk Oljemuseum.

La oss så se på hvordan disse kategoriene med tilhørende kriterier kan anvendes på Gullfaks:

Kategori A: Sjeldenhet

Kriterium 1: Med begrepet sjeldenhet menes her for det første om det er innretninger som tilhører en egen (teknologisk) kategori.

De tre hovedinnretningene på Gullfaks representerer et vesentlig kapittel i historien om condeep, de store betongunderstellene som ble bygd fra midten av 1970-tallet til midten av 1990-tallet. Sammen med Statfjord er Gullfaks det eneste feltet med tre condeep-innretninger. De tre Gullfaks-understellene bidro til en videreutvikling av condeep-konseptet etter Statfjord.

Dessuten ble det i 2007 for første gang satt i drift et fullskala undervanns-separasjonsanlegg i Gullfaksområdet (Tordisfeltet).

Kriterium 2: En annen side er om feltet/området har en spesiell funksjon for eksempel når det gjelder klimatiltak.

Hywind Tampen dekker rundt en tredel av kraftbehovet til Gullfaks. Det er første gang et felt får kraft fra flytende vindturbiner. Det vil også gi en betydelig reduksjon av CO2-utslipp fra plattformene.[REMOVE]Fotnote: Ifølge Konkraft skal dette «redusere de årlige utslippene fra Gullfaks og Snorre med 200 000 tonn CO2». I: Framtidens energinæring på norsk sokkel. Strategi mot 2030 og 2050. Statusrapport 2023. Konkraft 2023, s. 9. https://www.konkraft.no/contentassets/f77cde111571449380bd18499dedf60b/konkraft-framtidens-energinaring.pdf Gullfaks A fikk strøm for første gang i november 2022.

Kategori B: Representativitet

Kriterium 1: Når det gjelder representativitet er spørsmålet om hvilke som er de høyeste, første eller tyngste av innretninger det finnes relativt mange av.

I en slik sammenheng kan Gullfaks C sies å være i en særstilling, i og med at det er den tyngste kjente innretningen som er flyttet.

Gullfaks C slepes til feltet i mai 1989. Foto: Leif Berge/Equinor

Kategori C: Samfunnsmessig betydning

Kriterium 1: Angående samfunnsmessig betydning, så er spørsmålet om det er vesentlige utviklingstrekk eller hendelser som kan kobles til feltet/området. Dette kan for eksempel være innenfor det kulturelle området, (distrikts)politikk, innenfor forskning, pedagogikk og økonomi.

En kulturell dimensjon som kan tilskrives Gullfaks var at det kanskje mer enn noe annet felt representerer norske bidrag på de aller fleste nivåer: Statoil hadde operatøransvar helt fra begynnelsen, en essensiell erfaring i prosessen mot å bli et fullblods operatørselskap.

I tillegg var alle rettighetshaverne norske, med prosentandeler på 85, 9 og 6 fordelt på henholdsvis Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum. Rettighetsandelen var på norske hender til østerrikske OMV kjøpte 19 prosent av lisensen fra Statoil i 2013.[REMOVE]Fotnote: Gullfaks-lisensen fra 1978 til 2023.docx (sharepoint.com)

Det ble også brukt betydelige ressurser på å utvikle et offshorespråk på norsk, blant annet en ordliste. Bare på Gullfaks A ble det brukt flere millioner på blant annet skilt og håndbøker.[REMOVE]Fotnote: https://equinor.industriminne.no/gullfaks-det-forste-norske-feltet/

Når det gjelder den distriktspolitiske dimensjonen, så hadde feltet betydning for bergensområdet, i og med at driftsorganisasjonen fikk sitt hovedkvarter på Sandsli. Forsyningsbasen er på Mongstad.

 

Mai 1984: Kontorbygninger på Sandsli nærmer seg ferdigstillelse. Foto: L. G. Dahle/Equinor

Fornybar energi som bidrag til å løse kraftbehovet til petroleumsfelt kan ha betydelig vitenskapelig verdi.

Norsk språk kan også ha ført til at det ble lettere for norske arbeidere å lære seg og forstå arbeidsmetodikker på sokkelen, altså et klart pedagogisk poeng.
Med reserver som er på størrelse med Johan Sverdrup-feltet, er det liten tvil om at feltet også har spilt en betydelig økonomisk rolle, og dermed også på dette området forsvarer sin plass som et felt av vesentlig samfunnsmessig betydning.

Konklusjon

Samlet underbygger disse kategoriene og kriteriene Gullfaks sin posisjon som et primærfelt i Industriminneplanen, det vil si et felt som skal bevares/dokumenteres for ettertiden. Klassifiseringen er et viktig utgangspunkt for realiseringen av dokumentasjonsprosjektet om Gullfaks.

Ved ferdigstillingen av dokumentasjonsarbeidet inngår Gullfaks i rekken av felt som er bevart for ettertiden gjennom denne type prosjekter. De foregående dokumentasjonsprosjektene har behandlet feltene Ekofisk, Frigg, Statfjord, Valhall og Draugen. Sammen utgjør de et betydelig bidrag til norsk olje- og energihistorie.

Publisert 27. november 2025   •   Oppdatert 27. november 2025
© Norsk Oljemuseum
close Lukk