Byggingen av betongfundament til Gullfaks A

Betongunderstellet til Gullfaks A skulle ha en total høyde på 160 meter, der 30 meter ville være synlig over havoverflaten. Lagercellene var 70 meter høye, mens de fire skaftene strakte seg ytterligere 90 meter.  

Prosjektdirektør i Statoil, Ole Børre Lilleengen ledet hele prosjektet med en stab på rundt 350 personer. Til sammen var det satt av 16 milliarder 1982-kroner til plattformen (dekk og understell), lastebøyen og rørledningen mellom plattformen og lastebøyen. Av dette hadde kontrakten med Norwegian Contractors (NC) for byggingen av betongunderstellet en verdi på 1,5 milliarder kroner.[REMOVE]Fotnote: Hagland, J. (1983, 3. februar). Stavanger Aftenblad, s. 20.   

NC hadde fått kontrakten på bygging av betongunderstellet høsten 1982. Betongdelen til Gullfaks A var den åttende i rekken av Condeep-understell bygget av NC. Byggeprosessen fulgte det samme mønsteret som øvrige condeeper.   

Bygging av fundament i Hinnavågen 

Den symbolske startdatoen for arbeidet var 2. februar 1983. Da la Statoil-direktør Arve Johnsen ned grunnsteinen for Gullfaks A.[REMOVE]Fotnote: Status: internavis for Statoil-ansatte. 1983 Nr. 3 (s.3)    

Betongfundamentet, bestående av de nederste delene av cellene, ble bygget i tørrdokken i Hinnavågen. Gullfaks A består av tre cellegrupper, med flere celler koblet sammen. To av dem består av seks celler mens den tredje består av syv.  

Bunnflaten strakte seg over 11 000 kvadratmeter, tilsvarende en stor fotballbane.[REMOVE]Fotnote: Hagland, J. (1983, 3. februar). Stavanger Aftenblad, s. 20.    Arbeidet i tørrdokken  Byggingen gikk raskt – i perioder for raskt. I mars 1983, annonserte NC at 400 ansatte ville bli permittert i en periode, da arbeidet med Gullfaks-understellet, og støpningen (glideren) til Statfjord C, gikk for raskt.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1983, 28. mars). 400 permitteres i Jåttåvågen. Stavanger Aftenblad, s. 24 

Sjøsetting og fortøyning 

Da lagercellene hadde nådd en tilstrekkelig høyde, ble tørrdokken fylt med sjøvann. Det ga cellene en oppdrift slik at de kunne flyte og taues ut på dypt vann i Gandsfjorden. Sjøsettingen skjedde 19. mai 1984. På dette tidspunktet veide konstruksjonen 93 500 tonn. For å gi den tilstrekkelig oppdrift ble det presset 30 000 kubikkmeter luft under betongen, før den ble slept ut av seks båter.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1984, 21. mai). Gullfaks i medvind. Stavanger Aftenblad, s. 5  

Selve uslepet gikk knirkefritt, men det var tilløp til dramatikk en uke i forkant. Statoil hadde bestilt 4840 meter med kjetting, til en verdi av 10 millioner kroner, fra det japanske selskapet Nippon Chain & Anchor Company Ltd. Kort tid før sjøsettingen fikk kjettingen stryk på Statoils kvalitetskontroll. Store deler av kjettingen kunne dermed ikke brukes til fortøyningsformål. Problemet ble løst med å sette inn reservekjetting, som ga tilstrekkelig fortøyning frem til vinteren, når nye leveranser var på plass.[REMOVE]Fotnote: Steen-Johnsen, I. (1984, 15. mai). Dårlig stål gir grå hår. Stavanger Aftenblad, s. 6

Parallelt med sjøsetting var byggingen av dekket til samme plattform kommet i gang, 10 mil nord for Gandsfjorden.