Aker Stord vant slaget om C-dekket

AV OLE KVADSHEIM, NORSK OLJEMUSEUM

Den 11. september 1986 var det klart: Dekket til verdens tyngste plattform skulle bygges av Aker Stord. Moss Rosenberg verft måtte se seg slått.

— Aker Stord var glad for å kunne sette navnet sitt på ståldekket til Gullfaks C. Foto: Rolf C T Nielsen/Norsk Oljemuseum

Å bygge dekket til Gullfaks C var et stort oppdrag. Gullfaks C skulle være en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform, plassert på 220 meters dyp. Plattformen ville bli den tyngste i verden. Det ble gjenspeilet i verdien av dekkskontrakten, som beløp seg til rundt én milliard 1986-kroner (2,74 milliarder 2023-kroner).

Aker Stord i Sunnhordaland og Moss Rosenberg verft i Stavanger hadde begge levert inn et tilbud til Statoil, og det var knyttet stor spenning til hvem som ville gå av med seieren.

Aker Stord eller Moss Rosenberg?

Verftsledelsen ved Aker Stord hadde vært full av selvtillit rundt mulighetene for å dra i land flere kontrakter etter byggingen av Gullfaks A-dekket. Men til tross for besparingspotensialet som lå i å la Aker Stord følge opp arbeidet ved å bygge Gullfaks B-dekket, valgte Statoil å tildele denne kontrakten til hovedkonkurrenten Rosenberg Verft i Stavanger.

Når verftene nå skulle konkurrere om tildelingen av C-dekket, brukte begge mye tid og penger på å lage et anbud.

Rosenberg-direktør Ole Jacob Haaland anslo at selskapet i alt hadde brukt 7–8 millioner 1986-kroner på å lage anbudet.[REMOVE]Fotnote: 19–22 millioner 2023-kroner På det meste hadde 40 personer arbeidet med planleggingen, noe som hadde resultert i en papirstabel på nesten 100 kg. Sett bort ifra kompetansen selskapet hadde opparbeidet seg gjennom arbeidet var innsatsen bortkastet.[REMOVE]Fotnote: Tagesen, D. (1986, 12. september). «Aker var billigst». Stavanger Aftenblad.

Aker Stord kunne slippe jubelen løs, da Statoil 11. september 1986 fattet sin beslutning.

Jubel i Sunnhordaland

I Sunnhordland var det derimot god stemning. Direktør ved Aker Stord, Knut Kristiansen, anslo at det nye oppdraget ville sikre full sysselsetting ved verftet ut 1988. Gullfaks C skulle, ifølge planen, være klar for uttauing sommeren 1989. Aker Stord anslo at underleverandører i sum ville utføre arbeidsoppgaver til en verdi av mellom 250 og 350 millioner kroner.

Flere av disse underleverandørene var å finne i Hordalands-området, noe som innebar store økonomiske ringvirkninger for regionen. Blant underleverandørene befant også Rosenberg verft seg. De to konkurrentene hadde på forhånd blitt enige om at den tapende part skulle bidra med enkeltleveranser til seierherren.

Polstreik til tross – kontrakten ble feiret med champagne.[REMOVE]Fotnote: Dommersnes, T. D. (1986, 12. september). «Glede i Sunnhordaland». Stavanger Aftenblad, s. 7-8

Moss Rosenberg måtte se seg om etter andre muligheter.

Fremtidsutsikter for Rosenberg

Tapet av hovedkontrakten innebar økt usikkerhet knyttet til om Rosenberg ville ha nok oppdrag i fremtiden til å opprettholde sysselsettingen. I 1986 var det rundt 800 arbeidere og 500 funksjonærer ved Rosenberg verft. Tapet av Gullfaks C-kontrakten kunne by på en viss oppdragstørke utover 1987, når verftet var i mål med dekket til Gullfaks B.

Da Moss Rosenberg verft tapte slaget om Gullfaks C-dekket, ble det enda viktigere å skaffe seg oppdraget med stålarbeidet knyttet til oppjekkingen av Ekofisk-plattformene. Foto: Husmo Foto/ConocoPhillips/Norsk

Blant prosjektene Rosenberg jobbet for å skaffe seg, var blant annet stålarbeider knyttet til oppjekkingen av Ekofisk, som skulle skje det påfølgende året, og undervannsenheter til Tommeliten.

Tommeliten-prosjektene er særlig interessante, da de på sett og vis illustrerer et slags startskudd for en omstilling i verftsbranjen. Dagen etter nederlaget understreket Haaland overfor Stavanger Aftenblad, at Rosenberg hadde tatt mål av seg å være i fremste rekke når det gjaldt bygging av utstyr for utvinning av olje og gass på havbunnen. Tapet av Gullfaks C-dekket kan ha bidratt til å fremskynde denne satsningen.

I 1986 nærmet Norge seg slutten på Condeepenes tidsalder. Etter Gullfaks C ble det kun produsert tre Condeeper i Norge: Draugen (1993), Sleipner A (1993) og Troll A (1995). Samtidig skjøt utviklingen av undervannsteknologi fart utover 1990-tallet. I 2023 skjer over halvparten av olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel gjennom havbunnsbrønner.[REMOVE]