Gullfaks C rykker frem i køen
8. februar 1985 fikk Olje- og energidepartementet en søknad fra Statoil, Hydro og Saga om å bygge ut Gullfaks fase II. Det innebar å sette opp en tredje Condeep (Gullfaks C) på den østlige delen av hovedreservoaret.[REMOVE]Fotnote: Alsaker, S. (1985, 7. juni). Forhandlinger i Stortinget nr. 314. Utbygging av Gullfaks fase II m.v. Stortinget, s. 4631. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1984-85&paid=7&wid=a&psid=DIVL708&pgid=c_1109 To måneder senere var planene godkjent. Gullfaks C var et kjærkomment prosjekt, i en tid hvor de britiske myndighetene hadde satt Sleipner på vent
Gullfaks fase I, med utbygging av A- og B-plattformene på den vestlige delen av reservoaret ble godkjent av regjeringen i oktober 1981. Stortinget la den gang opp til at lisensen skulle komme tilbake til regjeringen med en plan for fase II på et senere tidspunkt. Planen kom i januar 1984.
Planen var ikke konkret på når utbyggingen skulle starte, men plasserte Gullfaks C i en prosjektbank, som sørget for at myndighetene hadde mer eller mindre utbyggingsklare felter dersom det skulle bli ledig kapasitet i markedet. Statoil var innforstått med at Gullfaks C kunne settes i gang på kort varsel, dersom det ble ledig kapasitet i leverandørmarkedet.[REMOVE]Fotnote: Statoil. (1984). Status: internavis for Statoil-ansatte (Nr. 3, s. 3).
Det hadde med andre ord ligget i kortene en stund at Gullfaks-lisensen skulle utvinne oljen i den østlige delen av reservoaret. At regjeringen skulle gi klarsignal allerede i mars 1985 var mindre opplagt. Den viktigste grunnen til at planene ble skjøvet frem i tid var at Sleipner hadde blitt satt på pause.
Reserve-Sleipner
Planen var at gass- og kondensatfeltet Sleipner skulle starte produksjonen i 1991. Margaret Thatchers regjering sørget for at det ikke skjedde. Statoil hadde siden 1982 forhandlet med det statseide britiske gasselskapet (BGC) om en avtale for kjøp og salg av Sleipner-gass. Avtalen ble ikke godkjent av britiske myndigheter. Den 10. februar 1985 kunne britene dessuten fortelle at Storbritannia hadde oppjustert sine egne gassreserver, og at de ikke så behovet for mer norsk gass med det første.[REMOVE]Fotnote: Stortinget. (1985). St.prp.nr. 86 (1984-85): Utbygging av Gullfaks fase II (s. 20). https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1984-85&paid=2&wid=b&psid=DIVL524&pgid=b_0417
Utbyggingen av Sleipner ville medført investeringer på rundt 42 milliarder 1984-kroner (123 milliarder 2022-kroner). Med Sleipner midlertidig lagt på is gjaldt det å finne andre prosjekter som kunne holde aktivitetsnivået oppe i leverandørnæringen.
Situasjonen illustrerer en sentral avveining myndighetene i en oljeøkonomi står i: Staten må til enhver tid forsøke å balansere prosjekter på en slik måte at aktivitetsnivået ikke blir for høyt eller lavt. Perioder med plutselig oppdragstørke vil føre til at knappe innsatsfaktorer, som verftskapital og arbeidskraft står ubrukt. Mens perioder med for stor aktivitet kan legge et press på prisene, og gi overinvesteringer, og flytte overskudd fra oljeselskapene (som betaler grunnrenteskatt) til leverandørene (som ikke betaler grunnrenteskatt). Ressursene brukes med andre ord best om tilsiget av nye oppdrag er noenlunde jevnt.
Gullfaks C som balansefelt
I en slik balansegang var Gullfaks C godt egnet som stabiliseringsverktøy. Årsaken var at Gullfaks C raskt kunne bevege seg fra tegnebrettene til verftene. Plattformen ville bli en tilnærmet tro kopi av Gullfaks A, noe som innebar at prosjekteringen tok kortere tid. Dermed kunne myndighetene bruke Gullfaks fase II til å kompensere for plutselige bortfall av andre prosjekter.
Gullfaks C var en god kandidat, men på ingen måte en perfekt erstatning for Sleipner. Fase II var anslått å koste litt under halvparten av Sleipner (19,2 – 19,4 milliarder).[REMOVE]Fotnote: Stortinget. (1985). St.prp.nr. 86 (1984-85): Utbygging av Gullfaks fase II (s. 10). https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1984-85&paid=2&wid=b&psid=DIVL524&pgid=b_0417 Men der Sleipner-lisensen hadde hatt store utfordringer med å få i land en avtale for salg av gass, var Gullfaks C sikret fra start. Kjøperne av gassen fra Gullfaks A og B (fase I) var allerede forpliktet til å ta imot gassen fra Gullfaks fase II.[REMOVE]Fotnote: Stortinget. (1985). St.prp.nr. 86 (1984-85): Utbygging av Gullfaks fase II (s. 8). https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1984-85&paid=2&wid=b&psid=DIVL524&pgid=b_0417 Men, selv uten en slik avtale i bakhånd ville Gullfaks-lisensen trolig greid å ordne en salgsavtale for gassen, som følge av at gassreservene i feltet alt i alt var ganske beskjedne. Som det kommer frem av figuren nedenfor var Gullfaks C, i likhet med A og B, først og fremst et oljefelt.
